Stine Opedal - my life!
03.10.2017

Oktober

Oktober måned er for di fleste "rosa sløyfe måneden". Måneden der vi støtter Kreftforeningen og alle ildsjeler for sitt fantastiske arbeid for kreftsaken, og for alle berørte.

For meg er oktober måned så mye meir. Oktober er også "pregnancy and infantloss month" over heile verden. Eg har mista familiemedlemmer til kreft og eg har mista min min lille gutt. Begge tinga er absolutt like viktig å støtte, men for meg står det å støtte foreninger og mennesker som har mista sitt barn høgast!

Det er all for lite oppmerksomhet rundt dette temaet og det er veldig synd. Ikkje bare for foreningane som bidrar for å forhindre barnedød, og hjelper familier opp igjen på beina etter å ha opplevd noe av det verst tenkelige. Men også for alle familier som sitter igjen med ein stor sorg og vil minnes sine små som måtte forlate oss alt for tidlig.

Eg vil med dette oppfordre dokke til å støtte foreningen som står mitt hjerte nærmest; LUB, landsforeningen uventa barnedød.

Hadde det ikkje vært for denne foreningen, alle vi har blitt kjent med som er i samme situasjon, og ikkje minst deiras fantastiske leder veit eg ikkje åssen eg hadde hatt det den dag i dag. Og eg kan si at eg har det mye bedre enn eg har hatt det på ei god stund!

Helga 13-15 oktober setter vi alltid av til familiekos i Bergen for å minnes lillestorebror Sebastian som ikkje fikk være med oss vidare. Dette er Sebastian si helg <3 15 oktober samles vi ilag med andre familier for aktiviteter og for å tenne lys for alle barn som måtte reise fra oss. Ei helg som både er god og vond på samme tid.

Du kan støtte LUB på fleire måter, og ingen sum er for liten.

SMS: Send LYS til 2490

Vipps: 10591 LUB Landsforeningen uventa barnedød

Kontonr. gaver generelt: 1602.58.56922

Kontonr. gaver forskning: 5081.07.68980

Stine.

27.09.2017

Sunnere alternativ

23:57 i Mat

I lang lang tid har eg følgt bloggen til Caroline Berg Eriksen, også kalt fotballfrue. Ein av kategoriene eller spaltene eg liker godt er "oppskrift onsdag ". Har testa ut mange, og ender som regel opp fornøyd. Også denna gang.

Idag har vi testa ut torsk med blomkålris og pestokrem, servert med ein salat på sida. Fantastisk godt var det!! Ronnie var ikkje lika entusiastisk over menyen som meg, så han meinte han måtte ha noe yoghurt og granola til kvelds. Heilt greit det, alle må jo ha kvelds!

Siden oppskriften blei så og si lik Caroline sin hos oss også idag (jøss, eg klarte følge ei oppskrift nøyaktig!) så kan du trykke her for å finne oppskrift.

Vi hadde ikkje gresk yoghurt, så vi tok kesam. Funka fint :-)

Bon appétit!

Stine

27.09.2017

Slitne foreldre?

00:53 i Hverdagen

Eg blir vel ikkje så veldig populær hos Ronnie ved å legge ut detta bildet, men det får så være ;-) Lettare å be om tilgivelse enn tillatelse eller ka? Han er no ganske god der han sitter <3

Detta beskriver vel kveldane våras ganske greit. Er det ikkje han som sover i stolen, er det meg i sofaen ;-) Mye som skjer her for tida, så skjønner godt han er litt sliten. Ein av tinga er oppussing av trapp, og det var et h****** sa han. Eg har hittil klart å "lure" meg unna med bursdagsbesøk og ikkje minst den sensitive nesa mi. Eg er snill å vasker etter han då og har tilbydd meg å male, så får vi se.

Oppussing når du har (2) kids er vertfall ikkje får pyser. Vi er ikkje personane som spør etter barnevakt for den minste ting. Og det er jo ikkje alltid det er så lett å oppdrive dissa barnevaktene heller. Alle har jo sitt å pusle på med. Så då blir ting gjort litt etter litt her hos oss, og utrolig seint....reine puslespillet. Litt slitsomt, men er jo vi som tross alt har valgt å bo her. Et gammalt, men koselig hus då.

Tenker det kommer før og etterbilder når vi er heilt ferdig, og som sagt kan det ta tid ;-)

På tide å stupe i loppekassa. Aner jo ikkje når småtrolla har tenkt å stå opp i morgen ;-) Og eg skal inn til fysio og bryne meg på litt styrketrening.

Stine.

23.09.2017

Datenight

01:39 i Hverdagen

Di flest med barn har vel vært der vi er den dag idag. Når skal man egentlig få tid til hverandre og til kjærestekos?!

Idag tenkte vi at det skulle bli ein slik kveld. Bare Ronnie og meg, noen stearinlys og et godt måltid. Med småunger kan man vel ikkje forvente seg noe meir enn at det vil skje seint på kveld.... så klokka 22 var vi i gang med middag og kos, endelig!!!

Det har seg sånn at at det er noen småsjefer man setter til verden når di blir til, det er det ingen tvil om!

Men når det skal sies så var det utrolig deilig å bare ha oss tid, uansett kor seint det blir. Vi har nok snakka meir sammen enn vi har gjort den siste uka til sammen ;-)

Ronnie fikk i oppgave å prøve å være litt romantisk. Det er ingen hemmelighet at han ikkje er som alle romantiske klisje filmer som går på TV, og det tenker eg at eg nok ikkje er aleine om å tenke om partneren.

Men han klarte seg greit ;-) Eg kom til dekka bord, med ein serviett forma som et hjerte <3 Bare det kan være nok for ein sliten tobarnsmamma!

Håper alle har ein fin start på helga.

<3 Litt kliss tåler man! Love And kisses!

Stine.

17.09.2017

Ro i sjela

11:35 i Hverdagen

Så var det søndag igjen. Disse helgene går alt for fort! Fredagen starte og så er man plutselig på søndag. Andre som føler det sånn?

Jaja, man får nyte det så godt man kan.

I går var vi på biltur ut på hytta til svigers som ligger utenfor Jondal. Hytta er ikkje ferdig ennå, men det går virkelig framover no. Flinke svigers!

Utrolig deilig å komme ut på andre sida av fjellet syns eg. Der møter vi på lave fjell, sol og ein stillhet som vi vertfall ikkje har heima. Her heima er det alltid noe som bråker. Er det ikkje ungane våre, så er det alt fra arbeid på TTI til naboene som renovere huset eller bygge noe.

Vi satser på vi får lov å være med på hyttetur når hytta står ferdig ;-)

Blei veldig seint for ungane igår, så Sander og mamsen ligger ennå i senga. Sikkert til Ronnie sin store fortvilelse. Det er ingen hemmelighet at eg ikkje er noen morgenfugl! Men må eg så må eg, så det kommer litt ann på ka som er programmet for dagen. Når det blir jobb på meg igjen blir det jo absolutt andre "boller".

Takk kjære for at du som regel står opp med ungane i helgene <3

Men vi får nesten stå opp før han blir for utålmodig ;-) Idag står det igrunn litt hagearbeid på planen, gresset har vokst fritt altfor lenge.... Men litt redd det er for vått til at vi kan ta det.

Så skal vi ha julemiddag i september då, det blir deilig. Dagens høgdepunkt!

Stine.

15.09.2017

Kreta, del 1 - Agia Marina

00:34 i Ferie

Tenkte eg skulle fortelle litt om ferien vår til deilige Hellas. Var jo tross alt der eg begynte å skrive litt igjen.

Hellas har nok seila opp som "number one" feriested for meg. Om eg hadde hatt økonomi og mulighet til å utforske heile Hellas ville eg nok gjort det asap. Hellas har mange fine plasser å by på, og vi har vel igrunn starta med de typiske charterplassane. Ikkje alltid lika lett å ta med seg ungar på alt man vil ;-) To ganger har vi vært på Rhodos, nærmare bestemt Ixia/Ialyssos, men denne gang var det på tide å prøve ut noe nytt. Og ein del av grunnen var jo også fordi vi følte vi fikk meir for pengane på Kreta.

Vi landa på flyplassen Ioannis Daskalogiannissom som ligger i området Souda Bay, i nærheten av Chania. Flyturen tar ca 4 1/2 time. Flyturen blei litt krevande med ei lita aktiv jenta som hadde bestemt seg for å være våken. Yes, digg med våken baby på et fly i over 4 timer! Fikk nok å holde på med vertfall ;-) Sander var lettare å holde styr på, så det gikk i bunn og grunn greit når vi kunne dele litt på ansvaret for ho vetla. Vi valgte å ikkje ha mat på flyet, føler det bare blir styr når man skal ha ein unge på fanget også. Vi hadde med oss snacks og drikka sjøl så vi klarte oss heilt fint. Bussturen fra flyplassen til Agia Marina som var vår location denna gang tok ca 40 min med alle stopp.

Vi bodde på hotellet Iolida Village som ligger i Agia Marina, ein liten busstur unna byen Chania. Hotellområdet er nesten som ein liten landsby med små gater til leilighetane. Vi var veldig fornøyd med hotellet og leiligheten vår. Leiligheten var av nyare standard og passe stor til oss fira. Hotellet har 3 badeområder, og et av di er et badeland for både store og små. Det var her vi var mest. Blei lettast sånn med to små som elsker å bada. Sander kunne bade fritt i barnebassenget med diverse sklier og vi hadde likavel oversikt heile tida. Mesteparten av uka oppholdt vi oss på hotellet, men vi var ein dag til Chania og ein dag til ei strand i Agii Apostoloi. Skal lage eget innlegg om disse plassane.

Agia Marina hadde shoppingmuligheter men ikkje av det stora slaget. Er du ute etter charter og souvenirshopping er jo alle plasser i syden "the place to be", samma er det med agia marina. Kan hende det var noe meir å oppdrive men vi gjorde ikkje noen innsats med å sjekke det ut. Litt vandring blei det jo i gatene for å ta bilder, sjekke ut strendene osv. Det kjipa med Iolida Village er nok at det ligger litt unna stranda så det har ikkje noen egen strand for sine gjester, så vidt eg veit. Då blei det bare til at vi var på hotellet. Utenom den eine dagen når vi reiste til agii apostoloi, som var hakket finare enn di som hører til charterområdet vi bodde i.

Alt i alt ein vakker plass som eg absolutt hadde reist tilbake til! #lamegvinneilotto

Fleire innlegg om ferien kommer etterhvert :-)

Håper det er litt kjekt med slike innlegg også!

Stine.

11.09.2017

Kosedag og valg

14:04 i Hverdagen

Det er så utrolig deilig å kunne ha ungane heima om eg eller di ønsker det, og uten at det blir noe stress med jobb når di er sjuke. Det kommer eg til å savne veldig når eg skal tilbake til arbeidslivet, så må bare nyte det når eg no kan. Rutiner er absolutt viktig, men denna tida sammen får vi aldri tilbake så om di er heima innimellom skader absolutt ikkje, meiner no eg.

Vi har vært forkjøla i snart ei uke no, og det begynner å bli litt slitsom, forkjølelsen altså ;-) Feberen er borte, men hosten og tettheten er der. Då er det greit med litt kos heima.

Idag skal vi jo også stemme. Kan ikkje si eg er heilt forberedt på det. Burde vel lest meg litt meir opp, men herregud for tørt stoff det er. Eg veit det i bunn og grunn gjelder mi framtid og ungane si framtid, men føler ikkje heilt for å ta stiling til det akkurat idag. Kan eg utsette det noen uker kanskje?!

Ka lapp eg kommer til å ta tak i bak stemmeforhenget aner eg rett og slett ikkje, blir vel nesten tilfeldig. Har prøvd alle mulige tester på nettet, men eg får jo et nytt parti på topp 1 hver gang. Hadde eg fått et og samme parti skulle eg jaggu bare ha stemt det. Regner med disse testane er pålitelige ;-)

Nei, eg får prøve noen tester til å se.

Godt valg!

Stine.

09.09.2017

Den usensurerte meg, del 2.

Her sitter eg og er så heldig å ha to friske og fine barn. Sofie frøkna vår som snart er 1 1/2 og Sander som om litt er 4 1/2 år. Sofie er blitt mitt lille hjerteplaster. Ja, det er det ho er. Mamma sitt lille hjerteplaster som kom nesten 1 år etter vi mista Sebastian. Ho gjør dagane innnholdsrike, og det er så kjekt å se på utviklingen hennas. Tror eg legger merke til ting på ein heilt ny måte no enn eg gjorde før. Med Sander var jo alt spennande siden det var første gang, og no er det nok fordi det betyr noe heilt anna å faktisk få oppleve det igjen. Etter vi mista Sebastian så fikk eg vite åssen det er å gå glipp av det og.

Ting skulle bli bedre, veien vidare.

Det er 2 år 3 måneder og 17 dager siden vi mista Sebastian. På over 2 år har det skjedd masse, men likavel veldig lite. Sorgen står på stedet hvil til tider (føler eg) og eg tenker ofta: Vil det ikkje bli bedre enn detta?? Ordtaket sier at tiden leger alle sår, men detta såret vil aldri gro. Sorgen har gradvis endra seg heile tida, men det er noe som aldri letter sånn som eg vil.

Mitt livs verste mareritt blei realitet. Å miste et barn er ikkje noe eg unner min verste fiende. Sebastian som skulle bli mamma`s lille godgutt fikk ikkje være med oss på denna reisen gjennom livet. Eg sier mamma`s lille godgutt fordi det var det eg følte når han var i magen min. Sander har alltid vært ein pappagutt så då var det lett å spøke om at Sebastian var min. Og slik blei det igrunn. Ingen har hatt det forholdet til Sebastian som eg har hatt. Eg bærte han i 6 mnd, vi sang og vi koste. Det er trist å tenke på at han ikkje får ta del i familien på lik linja som søsknene sine. Eg håper bare eg snart finner ein måte å takle alt bedre på. Forstå meg rett: Det er absolutt mange dager som er bedre enn andre, og det er ikkje så alt for ofte eg faller langt ned i "dalen". Men livet har generelt vært som ein berg og dalbane de 2 siste årene. Noen dager topp, og noen dager bånn. I går var ein slik tenkedag, så då skreiv eg ferdig del 2 av Den usensurerte meg delen.

Legen bestemte etter permisjonen min med Sofie at eg trengte meir tid til å komme meg til hektene igjen, og det var eg veldig enig i og glad for. Tenk å være glad for at man blir stempla som "sjuk"?! Det er det eg tenker.... Og vanskeligere blir det når ikkje alle i omverden skjønner ka du går gjennom, og du ikkje klare forklare det på ein skikkelig måte for du skjønner det nesten ikkje sjøl ein gang. Det er ikkje alltid lika lett å forstå seg på andre når de er plaga med ting som ikkje er synlig. Har man ein knekt  fot, er innlagt på sjukehus eller lignande veit man fort at personen ikkje er arbeidsfør eller takler "normale" oppgaver. I mitt tilfelle er det jo ikkje sånn. Verken har eg knekt fot eller er innlagt, men eg har eit knust hjerta som forårsaker andre problem. Eg har heldigvis komt meg mye lengre enn for 2 år siden, så det er vel bare å ta tida til hjelp. Eg har fått god hjelp av fagfolk, alt fra lege, psykolog, psykosomatisk fysioterapaut og kiropraktor. Hadde det ikkje vært for kiropraktoren og legen min hadde nok ikkje ballen rulla vidare første gangen. Og no setter eg utrolig stor pris på alle som bidrar. No har eg mange med på laget som skal få meg opp på beina igjen. Ikkje minst gode venner og familie som eg veit er her for meg. Dokke skal vite at eg er evig takknemlig for at eg har dokke, og dokke veit godt kem dokke er. Noen spørsmål som blir stilt kan til tider være vanskelig å svare på, men det er bedre å stille de enn å la være. Då får eg mulighet til å tenke gjennom ein del ting igjen og muligens sett ting utanifra.

Men åssen kommer man seg egentlig vidare og starter på livet igjen!? Om det hadde vært ein formel på det hadde eg vært ein av de første som stod i kø for den. Eg prøver mitt beste hver dag, hver uke og hver måned. Men det er som om kroppen og hodet mitt har stoppa litt opp og er redd for å hoppe inn i neste kapittel av livet. Kroppen har aldri vært så svak som den har vært di 2 siste årene, og det er lett å "knekke sammen". Turer i skog og mark har bidratt til at musklane har komt seg litt etter litt. Livet som egentlig skal være veldig bra og som ganske ofte er veldig bra er ikkje alltid lika lett å ta del i lengre. I sommer begynte eg å lese litt og det har vært utrolig godt. Eg har aldri vært noen lesehest, men når eg kan kjenne meg igjen i bøkene og di kan hjelpe meg for å få ein bedre hverdag er det absolutt verdt det. Leselista mi er lengre enn noen gang.

Eg har mange drømmer eg gjerne vil oppfylle og gjerne sterkare no enn noensinne. Både for meg sjøl, familien min og ungane mine. Å være ein del av et Nav system er noe eg vertfall ikkje vil for det har vært svært krevande. Du får ein følelse av at det ikkje er ditt eget liv lengre. Noen skal ha ein meining om alt, forklare deg ka som er best og lettast, og ikkje minst følge alle regler som er satt for ditt og datt. Åssen klarer man å fokusere på di riktige tinga som å komme seg tilbake til hektane og hverdagen når det er så masse anna man må tenke på 24/7. Eg veit det ikkje er vondt meint fra deiras sida, og di bare vil hjelpe, men til tider føles det ikkje sånn!

Eg vil absolutt ikkje at folk skal syns synd på meg, men få et innblikk på åssen ting faktisk er. Det er ikkje alltid så mange som spør, men om folk er som meg så veit eg at sikkert noen der ute lure. Eg føler ikkje at eg er ein person som går å klager støtt og stadig, men prøver å gjør det beste ut av det. Men for all del, det kan jo hende noen andre har ein anna oppfatning. Den beste hjelpen for meg er jo å skrive, og det er opp til kver enkelt kem som vil lese det eg skrive. Ein av di andre tinga som har hjelpt har vært andre som har vært/er i samme situasjon som sier det er ok. Det er ok og ikkje alltid være i tipp topp form, men bare klare å komme seg gjennom hverdagen i lag med familien. De dagane eg beveger meg ut av døra, går på kafe eller er sosial er gode dager. De dagene eg går på butikken med familie er ok dager, då har eg vertfall "støtte" med. De dagane eg reiser vekk er alltid gode dager for der slipper eg å møte på noen som faktisk kjenner meg, man føler seg då litt meir fri. På dårlige dager må samboeren min gå på butikken og eg vil helst være heima der eg føler meg mest "trygg". Det er uansett alltid noe godt i hver dag og det kan eg takke ungane mine og min supre kjæreste for. Ein hverdag med dokke er fantastisk. Til tider slitsomt, men fantastisk!

Vi kom heim fra vår første familieferie på Kreta for 2 uker siden. Ei uka som vi hadde veldig godt av alle sammen. Det var første gang vi reiste på ferie, bare oss 4. Utrolig deilig med sol og varme, og bare kunne fokusere på oss. Men til og med der nede kommer tankane om Sebastian. Det kan kanskje skyldes at vi reiste til Hellas ei kort stund etter vi mista han. Å skrive med stein i sanden i syden er jo nesten obligastorisk og etter at ordet "love" blei trykt ned måtte eg selvfølgelig ta med S med hjerte. Godt at alle ungane mine har forbokstav på S, men denne var mest meint for Sebastian. Di to andre var jo tross alt der med meg. Eg sa det ikkje høgt, men om samboeren min kjenner meg godt nok så skjønte han det kanskje. Så Sebastian er alltid med uansett. Det er bare sånn det er blitt. 

Eg veit om folk som har med teppe, bamse eller diverse som ungen de mista hadde, uansett kor di reiser. Og i starten hadde også eg det. Eg hadde med meg teppet Sebastian var sulla rundt i på sjukehuset og bamsen som vi kjøpte til han når vi var der, uansett kor vi reiste. No er eg blitt så redd for disse tinga at mesteparten er pakka bort. Ikkje fordi eg vil glemme, men fordi eg ikkje orker å tenke på det på den måten lengre. Eg er jo livredd for at eg og alle rundt meg skal glemme, glemme at vi har en sønn til. Eg må bare prøve å fokusere på å være her for di to ungane vi har her med oss, og ikkje la sorgen ta overhånd. Den har nok tak i meg som det er. Og det føler eg at eg igrunn klarer godt, men det er viktig at eg kan gjøre ting for Sebastian og. Som å plante blomster og tenne lys på grava, ta søsknene med opp dit. Fortelle og lære de at de faktisk har ein bror til. 

Sofie er begynt i barnehage og eg tror ho stortrives der. Verre er det med mora som må gi slipp på ho for noen timer. Eg vil igrunn bare ha ho rundt meg heile tida, passe på ho og kose mest mulig. Det blir også mye klarer for meg at eg må hoppe ut i livet igjen når eg sitter igjen her heima aleina. Eg kan ikkje bruke unnskyldningen som: Eg er heima med Sofie for øyeblikket, når folk spør når eg skal begynne å jobbe igjen, eller på ka eg gjør på osv. Eg har ennå ikkje klart å lage meg et skikkelig svar på dette, men det får så være. Fokuset når ho er i barnehagen er at eg skal gjøre ting som gjør godt for meg; Gå turer, skrive, gå til alle mulige forskjellige behandlinger og ikkje minst gjør husarbeid. For meg kan jo husarbeid også være terapi, bare gjøre noe som setter tankane over på noe heilt anna. Noe dager så veit eg at eg bare må tenke, få klarhet i alt som surrer rundt oppi hodet. Og bare det er ein svært krevande jobb! Eg prøver å lære meg å fokusere mest mulig på meg og mine og igrunn bare drite i ka omverden meine og tenker om alt. Det er ikkje alltid lika lett, men så verdt det når det faktisk går. Alt til sin tid sier bare eg, og det gjelder nok det meste. Ein dag så er eg tilbake, sterkare enn aldri før. 

Dette var siste del av innlegget "den usensurerte meg" . Det vil kanskje komme fleire innlegg etter hvert som er lignande, men ikkje like "brutale" og ærlige som disse to. Men det har vært veldig greit å bare lette litt på trykket og skrive om sånn som ting er.

Eg krysser fingrane for at året 2018 skal bli mitt år, året alt blir (endå) bedre.

Stine, den usensurerte.

08.09.2017

1 år

Det er 1 år siden vi fikk avgjørelsen om at jordmora og sjukehuset "slapp unna" i klagen vår til fylkesmannen. 1 år etter er det likavel svært vanskelig å akseptere det som skjedde for over 2 år siden. Ikkje minst finne ein måte å akseptere at ingen tok på seg "skylda", eller i det minste kom med ein beklagelse uten å legge skylda over på ei allerede knust mor! 💔

Ingenting ville fått Sebastian tilbake, men hatet og sinnet over heile hendelsen ville kanskje vært annerledes....

Akkurat no, 2 år 3 måneder og 16 dager etter at Sebastian blei født lurer eg fremdeles på ka som gikk galt og åssen ting kunne vært! Vi hadde kanskje visst meir om vi ikkje hadde blitt fraråda å obdusere sønnen vår. At di som jobber i helsevesenet ikkje veit ka som er rett og anbefalt å gjøre i ein slik situasjon er urovekkende med tanke på kor mange som dessverre havner i samme situasjon som oss.

Deler av brevet fra fylkesmannen kan du lese HER!

Stine.

29.08.2017

Den usensurerte meg

Mange velger å ikkje snakke om ting som er fælt eller trist, men i mitt tilfelle så føles det veldig naturlig. Nesten som rehablitering og å ein måte å pleie "den ensomme sorgen" på. Så i detta ærlig innlegget skal dokke få ta del i livet mitt det siste året, på godt og vondt(mest vondt dessverre). Har lenge skreve at det skal komme når eg føler innlegget er ferdig og no må eg nok bare se meg ferdig med det. Her kommer et veldig usensurert innlegg om mitt liv den siste tida. Etter alt som har skjedd håper eg at det bare skal gå oppover herfra.

Når ting ikkje blei som planlagt

Etter at Sander blei født og vokste til var vi enige om at vi ville ha ein unge til i flokken vår.

18 juni 2014 viste graviditetstesten heima hos oss positivt og vi var overlykkelige. Men, lykken skulle ikkje være langvarig. I slutten av juli ante eg uro om at noe var galt, og riktig fikk eg. Svangerskapet fikk ein brå stopp, bare et par dager før bursdagen min, 22 juli. Denne gang kom vi bare til uke 8.
Graviditeten var jo så ønska så vi valgte å fortsette å prøve videre. Uten hell desverre, inntil vi faktisk stoppa med prøvinga. Plutselig då viste testen positiv igjen og vi venta ein gutt. Gleden var stor, men det blei vanskligare enn eg trodde å være gravid igjen etter å ha mista bare et par måneder før. Starten og generelt resten av svangerskapet med babyen i magen skulle bære preg av svangerskapsproblemer og problemer som eg hadde fra før av med skuldre og nakke.

Ting gikk seg til; eg blei kjapt sjukemeldt og vendte meg til slutt med tanken på at det var det besta for meg og babyen i magen. Dagane og ukene i svangerskapet gikk og eg kjente heile veien på følelser som eg ikkje kan beskrive. Alt såg bra ut på alle kontroller, den lille sparka og koste seg i magen. Likevel følte eg at eg ikkje var like "glad" som sist når eg var gravid med Sander, eg fikk aldri den "godfølelsen" man får når man er gravid. Eg tenkte at det ville komme litt etter litt og spesielt etter 3D ultralyden vi skulle på 29 mai i Bergen. Ca 2 1/2 uka før 3D ultralyden begynte eg å kjenne meir vage spark i magen og hadde ein del sterke kynnere. Vi hadde hjerteslag måler heima og målte stadig for å sjekke. Ca 1 1/2 uker etter hadde eg time hos jordmor. Der fortalte eg om plagene og at eg var bekymra pga sparka. Ho målte hjerteslagene og sa di var fine, ho meinte alt var ok. Siden eg fremdeles var bekymra fikk eg ultralyd 4 dager seinare.
Eg var blitt meir rolig av det jordmor sa etter å ha vært der, så di neste dagane lot vi hjerteslagmåleren ligge og begynte å glede oss til ultralyden vi skulle på. Då skulle vi endelig få se gutten vår igjen.

Fredagen kom og det var tid for ultralyd. Eg kjente eg var veldig spent og fortalte Ronnie at han måtte ha mobilen klar så vi kunne få tatt bilde av gutten vår når han kom opp på skjermen. Denna fredagen var det også tid for å ta magebilde. Detta var noe eg så og si gjorde kver fredag, kver uka. Det ville bli kjekt å ha i etterkant.
Kl 14.20 satt vi spent å venta på å få komme inn til ultralydtimen. Klokka 14.30 låg eg klar på benken for å se den lille gutten min. Ganske kjapt skjønte eg at noe var galt. Ingen sa noe og musepekeren til legen suste rundt på skjermen; Han leita etter hjerteslaga. Brått sa han at han ikkje fant hjerteslaga, hjerta var slutta å slå. Jordmor kom bort for å se, bekrefta det legen hadde sagt.
Hjerta til gutten vår hadde slutta å slå og verden raste sammen for to foreldre som hadde gleda seg til å se den lille gutten. Ingenting kan beskrive følelsane eller tankane som suste rundt i hodet mitt då. Det blei mye ukontrollert grining og uro i kroppen. Detta kunne ikkje skje oss, vi skulle jo bare på ein ekstra kontroll. Detta var to av di få tinga eg tenkte. Tida stoppa opp og kroppen gikk i sjokkmodus.

Legen ringte Haugesund Sjukehus for å fortelle ka som hadde skjedd og at vi kom bort. Vi fikk reise heim for å pakke med oss tinga vi trengte. Eg huske eg stod i trappa heima og tenkte over ka eg skulle ta med til babyen, men alt vi hadde ville være altfor stort. Til og med bamsane hans ville være for store for han.
Turen til Haugesund er den lengste bilturen eg har vært med på i heile mitt liv. Ingen av oss sa noe, men tankane suste rundt i hodet på oss begge. Var detta virkelig sant? Var det kanskje bare et mareritt? Skulle eg virkelig føde sønnen min, men aldri få ta han med heim?
Eg huske også at eg håpte på at vi skulle få andre svar på sjukehuset i Haugesund, at apparatet i Odda var ødelagt og at han ennå levde. Eg kunne ikkje gi opp ennå, men innerst inne visste eg veldig godt ka som var sant.
Borte i Haugesund blei vi møtt av kjekke jordmødre og leger som tok godt imot oss. Men ingen der heller kunne endre på utfallet. Hjerta til gutten vår slo desverre ikkje på deiras apperat heller. Fødselen blei satt i gang og den 23. mai klokka 23.58 kom verdens finaste lillebror til verden, på storebror sin bursdag. Han fikk navnet Sebastian <3

Mange vil nok tenke at det må være heilt forferdelig at guttane våre skal ha bursdag på samme dag, spesielt når han eine er med oss mens han andre er i himmelen. Men detta var noe vi var veldig klar på at vi ville, når det allerede blei slik. Vi vil ha ein dag der vi kan feire begge to ilag. Då slipper vi ha dagen etter bursdagen til Sander som bare er fylt med smerte og savn. Vi håper at Sander vil sette pris på det etter hvert.
Etter fødselen valgte vi å bli den natta og dagen etter, tilbringe den tida med Sebastian. Det var tross alt bare den tida vi fikk, desverre. Savnet etter Sander blei etterhvert bare større og større. Det er noe rart med åssen alle følelsane blandes sammen. Til slutt måtte vi gi slipp på Sebastian for ein periode. Det var sårt og vondt å legge han i kista og gi han fra oss til presten, men også godt for vi visste han var i gode hender. Om eg kunne endre på noe no skulle eg ønske vi fikk være sammen på sjukehuset i Odda så vi fikk litt meir tid sammen. Då ville vi vært så nærme begge våre sønner heile tida.

Tida etter vi kom heim igjen var rar, alt stod stille og det var så tomt. Det var godt å se Sander igjen, og det blei masse kos med han. Men då kom savnet etter Sebastian også. Gutten vår som ikkje fikk være med oss heim. 
Uka etter gikk til telefoner til lege, planlegge begravelse og velge stein. Midt oppi alt begynte eg på Sebastian si minnebok, som no endelig er ferdig. I denne perioden følte eg at eg var inni mi egen lille boble. Torsdag 28. mai blei vårt siste møte med Sebastian. Alle tinga han skulle få med seg på sin neste reise var komt i kista og det gjenstod bare å ta farvel og lukke igjen. Og skru igjen kistelokket hans for siste gang er det verste eg har gjort i heile mitt liv. No visste eg at eg aldri fikk se den fine gutten min igjen.
Begravelsen gikk som planlagt. Eg klarte å framføre sangen eg hadde valgt å synge, ein sang eg hørte masse på når eg gikk gravid. Når Ronnie la kista i hullet i jorda sprakk sjokkbobla eg hadde vært i siden ultralyden. Veien derfra har vært beintøff og slik vil det nok være framover også.

Etterpå klamra eg meg til hverdagen og prøvde å ta ein dag av gangen. Dagane var opp og ned, eg tenkte på Sebastian kver dag, og på åssen ting kunne vært, og skulle vært.
Ka var det som gikk galt? Var det noe vi eller jordmor kunne gjøre? Hadde han det vondt? Kunne han overlevd om vi visste? Spørsmåla er mange og noen av di vil vi kanskje aldri få svar på. Men uansett utfall på spørmåla er det ingenting som kan bringe den fine gutten vår tilbake :( 

I etterkant ser eg tilbake på heile situasjonen og tenker at ting burde vært annerledes. Derfor har vi tatt saken vår vidare til fylkesmannen i håp om å få bekreftelse på detta. Siden sjukehuset ikkje svarer oss godt nok på noen av spørsmåla våre har media også blitt dratt inn i saken igjen. Eg vil nok aldri slå meg til ro med at helsevesenet gjorde alt di kunne for å redde gutten vår, for andre plasser i landet ville di tydeligvis gjort mye meir. Det har vi i etterkant fått bekrefta opptil fleire ganger.

Mens vi jobba med sorgen og klagen vår til fylkesmannen i månedane etter vi mista Sebastian hadde vi et sterkt ønske om å bli gravide igjen. Dette var noe vi hadde blitt enige om ganske tidlig etter at Sebastian døde, og vi visste at helsepersonell råda foreldre som mista barn til å prøve igjen ganske kjapt. For oss skulle det vise seg å ikkje bli noe lett denna gang heller. 4 august 2015 viste graviditetstesten positiv igjen, men denne gang varte lykken bare i 2 uker før det gikk galt igjen. Alt raste sammen på nytt og følelsen om å ikkje strekke til var stor. Koffor skjedde detta oss gang på gang!? Leger konkluderte bare med at spontanabort var vanlig før uke 12. Etter hvert fant vi vel igrunn ut at vi fikk bare la dette med graviditet ligge på vent ei stund. Heller konsentrere oss om Sander og sorgen vår etter Sebastian.

Når vi minst venta det blei eg gravid igjen. Allerede 20 september viste graviditetstesten positivt, det kom nesten som et sjokk. Absolutt ikkje venta i det heila. Det blei mye å ta inn over seg og redselen for at det skulle gå galt igjen var høgre enn noensinne. Tror det var svært få tanker som tilsa at eg skulle ei ei aktiv lita jenta her oss oss no, for det er dit eg er komt no når eg sitter å skriver ferdig detta innlegget. No prøver vi å glede oss over ungane våre, inkludert lillestorebor Sebastian. Han er med meg hver dag i alt eg gjør. Det skal ikkje mye til for å bli minna på han, både på godt og vondt. 

Å være gravid igjen etter å ha mista et barn innebærer så mye meir enn å "bare" være gravid. Det er mange følelser i sving, og redselen for at noe skal gå galt er stor. Heldigvis var det dager som var bedre enn andre der vi kunne gleda oss over jento som var på vei og planlegge hennas ankomst.

20. mai 2016 kom lillesøster Sofie Mari til verden på Haugesund sjukehus. Ord kan ikkje beskrive gleden av å få den hylende, levende og fine prinsessa mi på brystet. Det var mange tanker og følelser i sving rundt heile fødselen, og vi er evig takknemlig for at det gikk så bra denna gang. No er Sofie ei aktiv jente på 15 mnd. Like stad og høgrøsta som mora var som liten. Ho har masse personlighet og fyke rundt som ei lita duracellkanin. Mamma`s hjerteplaster <3

Eg har også tro på at det finnes noe meir mellom himmel og jord og at ein dag skal eg få se Sebastian igjen, og at han følger med på oss fra ein anna plass. Inntil den gang komme skal eg leve kver dag som det var min siste, for vi veit aldri ka vi har i vente. No er det viktigaste å ta vare på oss sjøl, ungane våre, være der for hverandre og glede oss over den lille tida vi faktisk fikk med Sebastian <3 23. mai vil nok forbli den beste og verste dagen i livet våras: dagen guttane våre blei født og dagen vi måtte gi slipp på Sebastian. 



Du vil alltid være ein del av oss og familien, Sebastian og vi er evig takknemlig for at du gav oss lillesøster og hjerteplasteret vårt Sofie <3

Meir personlig innlegg enn detta tror eg ikkje det blir på denna bloggen, men sånn har vertfall hverdagen og livet mitt vært det siste året(pluss litt til). Del 2 av detta innlegget kommer om litt (veien vidare).

Alt dette har lært meg veldig mye om livet, ikkje bare om meg sjøl men om ka som er viktig. Å være gravid/å bli gravid er ikkje ein selvfølge for oss lengre, det har vært mange opp og nedturer. Livet er heller ikkje ein dans på roser. No ser eg virkelig ka som er viktig i livet og bruker tid på det som er viktig for meg: familie og gode venner <3

Stine.

26.08.2017

In the air

15:41 i Ferie

Ferien over, whaat?!? Kor blei denna uka av egentlig?! Har lært meg å bruke ordet "what" i ferien. 4 åringen digger tydeligvis å bruke det, så då kan ikkje mamma være mindre kul.

No sitter vi på flyet heim. Vil påstå at det er nesten ufrivillig. Neste gang (når det evt blir) må vi bestille oss 2 uker. 1 uka går jo så og si med til å venne seg til nye rutiner, utforske hotellet/plassen rundt og legge grunnlaget for brunfargen. Ikkje det at eg blir noe brun då, men dokke skjønner ka eg meine ;-) Hadde vi blitt ei uka til hadde lista vært lang med aktiviteter og utflukter vi ville vært med på. Men den gang ei.

Akkurat no flyr vi over Budapest (eller der omkring), det sier vertfall flykartet til norwegian. Kapteinen var så grei å fortalte oss at det var heile 11 grader i Haugesund idag, Jippi! Gleder meg, virkelig!

No blir det 3 timer til med Angry Birds fra høyre side og to slappinger fra venstre. Takk Gud for at ho til venstre sovna. Då slippe vi vertfall Angry baby, enn så lenge ;-)

PS: Siden det fantastiske nettet til norwegian ikkje er så veldig fantastisk har vi kanskje landa i Haugesund før detta innlegget når ut på bloggen. Takk norwegian for at dokke tilbyr så bra Internett ombord! Og bilder, det kan vi bare glemme å legge til for øyeblikket ;-) Men kommer!

Stine.

21.08.2017

Livet smiler

20:34 i Ferie

Geia sas, hallo!

Akkurat for øyeblikket smiler livet! Gradestokken viser over 30 grader og ungane storkoser seg i bassenget her på Kreta. Endelig fikk vi den etterlengta familieferien vår til varmere strøk, magisk! Det er faktisk første ferien vi er til syden, bare oss.

Det er mandag og eg syns uka kan gå litt seinare..... Kan allerede skrive under på at eg ikkje vil heim på lørdag. 1 uke er altfor lite, men selvfølgelig bedre enn ingenting. Vi liker igrunn å oppleve litt når vi reiser til andre plasser, men føler det ikkje er så stort rom for det på så kort tid.

Men rom for blogging og skriving, det fant eg ;-) Det har lenge ikkje blitt delt noe her, og det er det igrunn private årsaker til, pluss at tida ikkje strekker til med to små. Den eine meir aktiv enn den andre.

Vi får se om det kommer noe framover. Skriving er jo terapi nesten uansett ka man skriver om, så kanskje det gjør godt ;-)

Proforikés, snakkes!

Stine

08.09.2016

Et avslutta kapittel?

Det er lenge siden det har blitt publisert noe her på bloggen, men det er det mange grunner til. Men for di som har følgt litt med på ka som har skjedd i livet vårt med tanke på at vi mista Sebastian så føler eg det er rett å dele konklusjonen til fylkesmannen og mitt ka eg føler rundt det. Deler derfor innlegget eg har lagt ut på min Facebook profil då eg ikkje har åpen profil der.

Ein sak er avslutta for fylkesmannen og sjukehuset, men for noen så innebærer det så mye meir enn at det bare er ein sak.

Det forandra heile vårt liv og ingenting vil noensinne bli det samme igjen. Det har lært meg utrolig mye på godt og vondt, men eg skulle absolutt ønske ting hadde sett litt annerledes ut. Ein av di positive tinga som har komt ut av situasjonen (forstå meg rett!) er at vi må være takknemlig for den fantastiske jento som kom inn i livet vårt 12 mnd etter at heile verden raste rundt oss. Ho er hjerteplasteret mitt og eg kunne ikkje sett for meg et liv uten ho. Likevel må vi lære oss å leve med at vi har ein sønn for lite her på jorda.

Eg håper virkelig at sjukehuset leser heile avgjørelsen grundig og ikkje bare "juble" over at fylkesmannen konkludere med at di har handla medisinsk og faglig forsvarlig i høve til krava i spesialisthelsettenesteloven paragraf 2-2. For brevet sier så mye meir i mine auger.

Setninger som;

-Det at symfyse-fundusmålet flata av, kombinert med mors opplysninger og uro, gav likevel god grunn til tettare oppfølging, blandt anna ei snarlig ultralydundersøking.

-Ut frå mors uro og sf-målingene ville det òg etter vår vurdering, vere ein fordel om at det blei gjennomført ultralydundersøking litt raskare enn fire dagar.

-Fylkesmannen vurdering er at det var klar indikasjon for ein snarlig ultralydundersøking.

(Se bilde under for utklipp fra avgjørelsen!!)

Dette er ikkje ein seier for noen, men ein "advarsel" om at sjukehuset også bør tenke litt utenfor det medisinske og faglige, lytte meir til pasient og mor. Eg håper di har lært noe av saken vår og at det aldri ALDRI vil skje igjen!!!

Eg sitter igjen med ein følelse av at noen har stjelt noe fra meg, stjelt muligheten for noe som skulle bli det besta i livet.... Ein følelse eg må lære å leve med resten av livet.

Meir enn dette klarer eg vel ikkje si no. Man blir plutselig litt tom i kroppen og tom for ord.

Stine.

19.02.2016

Zara

Noen godbiter fra zara har vi på ønskelista til vetlo også. Denna butikken har så masse fint til både liten og stor. Når man er gravid så er det nesten bare barneklær og barneutstyr som står på shoppinglista. Klær til meg sjøl er absolutt ikkje så viktig no, for med denna kroppen kommer eg ikkje i så masse uansett ;)

Må nok legga inn ein bestilling her etter hvert. Har kjøpt overraskende lite jenteklær til vetlo.

Ka er dine favorittbutikker på barneklær?

Stine.

17.02.2016

Dødfødsler kan unngås!

Den siste tida føler eg at det har vært veldig mye fokus på dødfødsler, og bra er jo igrunn det. Det er virkelig på tida at man ikkje dysser det ned men får det fram i lyset. Mange av dødfødslene kunne nok vært unngått om man hadde fått forska meir på kem som var i risikogruppene og om jordmødrene kanskje var litt meir ydmyke, hørte på den gravide sine føleser. Noen ganger kan det kanskje lønne seg. Selvfølgelig ikkje alltid, men det er bedre å sjekke ein gang for mye enn ein gang for lite!

Når vi var på sjukehuset i Haugesund under fødselen med Sebastian fikk vi spørsmål om vi ville obdusere han eller ikkje. Vi hadde jo aldri vært i ein slik situasjon før så vi valgte å snakke med han som evt skulle gjøre det før vi bestemte oss. Denne mannen anbefalte oss å ikkje obdusere gutten vår fordi han meinte han mest sannsynlig hadde vært død i for mange timer i magen og at organene då hadde gått tapt. Om eg skulle valgt om igjen hadde eg aldri hørt på denna mannen. Om vi hadde valgt å obdusere Sebastian hadde vi vertfall prøvd (og kanskje vi hadde vært "heldige") og viss ikkje hadde vi jo vært lika langt som no: Ingen svar på koffor han døde.

Når eg har snakka med fleire som har vært i samme situasjon og folk som jobber for meir forskning for å finne ut koffor barn dør i magen har di fleste reagert på at vi blei råda til å droppe obduksjon.

Når eg ser tilbake på heile situasjonen, både før og etter Sebastian døde føler eg at vi har blitt totalt svikta! :(

Stine.

11.02.2016

Oppskrift: Spinatsuppe med tilbehør

11:20 i Mat

Skulle komt med ny oppskrift i går, men glemte det rett og slett. Så då kommer den i dag. Spinatsuppe hadde vi til middag forrige uke. Så får vi se ka oppskrift som kommer neste uke.

 

Ingredienser:

1 stk løk

1 ss olivenolje

300 g frossen spinat

8 dl vann

2 stk grønnsakbuljong (terning)

50 g finhakka purre

1 dl crème fraiche

Salt og pepper etter smak

Tilbehør: Sopp og bacon

 

Framgangsmåte:

Ha hakka løk og tint spinat i ei gryte med olje. La det frese i noen minutter.

Ta vann, buljong og purre i ei anna panne og la dette koke i 5 min.

Etter at alt er varma tilsetter du alle ingrediensene i gryta med vatn og kjører gjennom med ein stavmikser/hurtigmikser for å få ei fin og jevn suppe.

Smak til med salt og pepper(evt di krydrene du ønsker).

 Om du klare å multitaske kutter du sopp og bacon og freser det i ei steikepanne samtidig som du holder på med suppa. La baconet bli sprøtt og soppen godt steikt.

Server med brød og vola: deilig suppe med tilbehør :D

Vi hadde heimelaga brød til og det var utrolig godt. Denne suppa funker både som forrett og hovedrett. Kan servere forskjellig tilbehør til.

Stine.

07.02.2016

Polo Ralph Lauren

15:03 i Baby

I går kveld snødde det og idag regner det. Har lite motivasjon for å bevege meg ut no for å si det sånn, så no sitter eg å surfer på fine barneklær mens guttane baker fastelavensboller.

Formen min har vært svært laber di siste dagane pga forkjølelse og generell tetthet i nesa. Er drittlei kan du si. Er eg "heldig" må eg vel gå sånn til termin tenker eg. Då er det greit med ting som kan "trøste" et lite øyeklikk.

Zalando er ein av mine favoritter blandt nettbutikker. Her kan man handla til heile familien og her har eg også funne noen fine plagg som er på ønskelista til mini i magen.

Alle klæra er fra polo ralph lauren og skoa er fra converse. Alle babyer må ha et par converse og Sofie har allerede fått arva storebror Sander sine blå, men er veldig lenge til ho kan bruke di siden det er sko og ikkje slike stoff som på bildet.

Gleder meg til boller og kos seinare. Ingen boller er bedre enn oppskrifta som Ronnie bruker!

Ha ein fin fastelavensøndag alle sammen!

Stine.

06.02.2016

Utstyrguide til den lille

12:26 i Baby

Fordi om vi har ein "liten" fra før og hadde samla opp ein del til Sebastian så er det faktisk ein del vi mangler til lille Sofie sin ankomst. Masse vi hadde til Sander var kjøpt brukt, så bilsete og diverse solgte vi før det blei for "gammalt". Etter man har vært gjennom det å mista et barn så blir man plutselig veldig overbeskyttende og setter sikkerhet endå høgare enn før også.

Siden det er ei jenta denna gang så må ho nesten få litt meir jenteting også og ikkje bare arve etter brødrene sine.

Di viktigaste tingen Sofie trenger er nok bilsete (recaro privia), stellebord (til badekar), bæresele (ergobaby, men usikker på ka modell vi vil ha?) og stelleveske (emmaljunga)

Så må vi ha kommode (ikea, billig og bra), muligens vognpose til vinteren (risarosa) og babynest (lilleverden).

Dyrt vil det vel bli uansett, så blir nok kjøpt ein del brukt denna gang også. Har du noe av det over for salg og bor i hordaland så ta gjerne kontakt :)

Men alt i alt er det viktigaste at Sofie kommer frisk og rask til verden, og at vi kan ta ho med oss heim

Stine.

05.02.2016

Karneval

10:24 i Hverdagen

Så var det "plutselig" tid for karnevall i barnehagen igjen. Dette gikk oss litt hus forbi i år så vi måtte bare gjøre det beste ut av det, og ka er bedre enn Kaptein Sabeltann då?! Detta har vi jo utstyr til heima. Sander slo et lite hull i hodet sitt på onsdag så då var vi opptatt med å være hos legen og pleie han heima, torsdag holdt vi han heima og plutselig var det fredag og karnevall. Takk og pris for at vi får påminnelse på telefonen vår sier eg! ;)

Gutten min blei no vertfall veldig fin og det virka som det var ok å være Sabeltann i dag. Litt protestering blei det når far skulle male han i ansiktet, tror det kiler litt. Men ellers gikk det bra! Regner med di koser seg masse. Blir spennande når jento kommer og ho er stor nok for karneval. Om mor får bestemme så blir det vel ei prinsessejente, men man veit aldri. Di må få være det di vil!

Fine sjørøveren min <3 Han hadde et ønske om å være pinky i dag, så mor og far må vel setta seg ned å lage et kostyme til han!

Stine.

 

03.02.2016

Se min kjole

Denna kjolen har eg ønska meg i ein heil evighet føler eg, og endelig blei den min. Kunne ikkje motstå den når den endelig var på salg. At den passer til meg, det er ein anna sak, for magen bare vokser og vokser. Satser på at eg kommer raskt i den etter fødsel og kan bruke den masse i sommer, for den er bare så lekker i mine auger. I Ronnie sine auger så kaller han slike kjoler for "grannykjoler" men det tar eg meg absolutt ikkje nær av ;)



Kjolen kan kjøpes på salg her

Synes Ganni har utrolig masse fint. Noe er litt for "sprekt" for meg, men eg finner som regel masse til ønskelista.

Gleder meg til den faktisk passer og håper eg er like fornøyd med den då! :D

Stine.

03.02.2016

Oppskrift: Rød fiskesuppe

10:59 i Mat

Ingredienser:

1 løk

3 fedd kvitløk

1 purreløk (vi brukte vårløk denna gang)

2-3 gulrøtter

1 pastinak

Olje

2 Grønnsaksbuljongterninger

1 liter vatn

1 boks hakka tomater

Framgangsmåte:

Finhakk løk, kvitkøk og purreløk og steik det i litt olje til den blir blank. Tilsett så gulrot og pastinakk i terninger. La det surre i panna i 5 min. Tilsett hakka tomater, buljong og vatn. Smak til med salt og pepper underveis. Kok opp og la det småkoke i 15 min. Dra panna vekk og tilsett fisken. La den trekke i 5 min( til den er ferdig).

Pass på å ikkje bruk for masse olje når du varmer all løken, det vil då legge seg som et lag oppå suppa etterpå.

Smakte utrolig godt med heimelaga rista brød til!

Neste uka kommer det oppskrift på spinatsuppa med tilbehør. Det kan virkelig anbefales det også!

Stine.

28.01.2016

10 ting du ikkje bør si

Å miste et barn føler eg er ein av di verste tinga noen kan oppleve. Ikkje bare fordi eg har opplevd det sjøl, men når eg prøver å tenke over noe som kan være verre skal eg ærlig innrømme at eg ikkje kommer på så veldig mye. Selvfølgelig, mange kan ha det fælt og vondt men i denne saken velger eg faktisk å være litt "egoistisk" på vegne av alle som har mista barna sine i årene opp gjennom.

Men åssen skal di som er rundt noen som mister barn/barna sine igrunn takle det i forhold til foreldrene som har mista? Det er et ganske vanskelig spørsmål om man faktisk ikkje har vært i situasjonen før. Det merka eg vel ganske tidlig sjøl også. Når vi mista Sebastian var ein av di første tinga eg gjorde å kjøpe bøker om dette temaet. Lese andre sine historier, få tips og veiledning til et ok liv vidare. Her kan eg anbefale to bøker som eg har lest og det er: Det bor et barn i mitt hjerte, og små føtter setter dype spor.

 

 

Å lese disse bøkene er noe eg er veldig glad for at eg gjorde for hadde eg ikkje gjort det hadde eg nok ikkje vært så "forståelsesfull" mot folk som tråkka i salaten med ting di sa, ikkje sa og gjorde. Så kom eg over ein artikkel på klikk der overskrifta var: 10 ting du aldri må si til en mor som har mistet et barn (du kan lese den her) og fant ut at eg ville skrive noe lignende her på bloggen. Eg er enig i masse av det som blir skreve i artikkelen, men tenkte å legge det fram slik eg tenker og føler om saken også.

 

Utklipp fra klikk.no tilført mine forklaringer:

Utklipp fra klikk.no er skrevet med slike bokstaver og mine med vanlige bokstaver, men det tenker eg at du hadde merka kjapt ;)

10 ting du aldri må si eller gjøre

Jeg håper at jeg ikke tråkker på noen med disse ordene; hvis noen har sagt noe på listen til meg, eller hvis andre som selv har mistet noen føler det annerledes. Jeg er ikke sur på dere, jeg skjønner dere bare vil godt hvis dere har sagt noe av det følgende. Men med mindre du har mistet et barn selv, vet du ikke hva som er riktig eller galt å si, og det forstår jeg. Derfor vil jeg hjelpe dere på vei.

-Her må eg jo bare hive meg på at det absolutt ikkje er meiningen å tråkke noen på tærne. Eg er absolutt ikkje sur eller langsint for noe som evt skulle ha blitt sagt eller gjort ;) Heldigvis har di fleste tatt det ganske bra og vært støttende, så tusen takk for det <3

 Eg vil nok ikkje være 100% enig i alt som har blitt skreve av klikk, men det vil jo komme fram i min forklaring under.

1. Jeg forstår hvordan du har det

Nei, det gjør du ikke. Å miste et barn er ikke det samme som å miste en tante, en bestefar, en mamma. Å miste et barn er naturstridig. Så med mindre du har mistet et barn selv, forstår du ikke. Og da har du selvfølgelig lov å si setningen over, for det er godt å ha folk rundt seg som faktisk forstår. Men hvis du ikke har mistet et barn selv, ikke si at du forstår, ikke tro at du forstår, og ikke prøv å forstå. Det vil du ? hvis du har flaks ? aldri gjøre.

-Eg har heldigvis ikkje opplevd å miste så mange i familien min ennå, så blir litt vanskelig for meg å "sammenligne". Eg mista ei bestemor når eg var yngre, ellers har eg igrunn vært heldig om eg kan si det sånn. Men eg tror og meiner det absolutt  er stor forskjell i å miste ein voksen person i familien til å miste sitt eget barn!

2. Du kan heldigvis få flere barn

Jeg kan få flere barn, men jeg får aldri sønnen min tilbake. Uansett hvor mange barn jeg får senere i livet vil jeg alltid ha et barn for lite. Tenk om du hadde mistet moren din og jeg svarte at du bare kunne få noen til å adoptere deg? Et menneske kan ikke erstattes med et annet. Tenk også på at det kan hende den som har mistet barnet faktisk ikke alltid kan få flere barn, og du sitter og strør salt på såret.

-Detta er rett og slett ein grusom ting å si, meir har eg igrunn ikkje å si om denna saken! Dette var det faktisk ein lege som sa til meg: Du er ung og har god tid. Fleire unger kommer! Sebastian kommer jo aldri tilbake...og eg skjønner at mange kanskje syns det er vanskelig å forestille seg kor mye forhold man kan få til ein unge inni magen, men det bør du skjønne om du har vært gravid sjøl.

3. Jeg hadde aldri taklet å miste et barn

Det trodde jeg også. Du vet ikke hvor sterk du er, før du ikke har noe valg. Når du sier dette, føler jeg at du tror du er gladere i dine barn en jeg er i mine. Gutten min var høyt elsket, og før han døde kunne jeg ikke engang tenkt meg et liv uten han. Men jeg har ikke noe valg. Og det hadde ikke du heller hatt.

-Denne setningen er kanskje meint som et merkelig kompliment på at du er sterk, sterkere enn andre. Men det er absolutt ikkje noe man velger å takle. Enten må man lære seg å leve med det ellers kan man jo bare gi opp. Eg har fått mange komplimenter på at eg er så sterk, og det er godt å høre, det er det absolutt! Men om eg av og til kunne velge å "slippe taket" og bli tatt imot i fallet av noen som var "sterkare" hadde det vært fint.

4. Det er en mening med alt

Synes du det virkelig gir mening at et helt friskt, ønsket og elsket barn dør uten forvarsel og uten grunn? Ser du en mening i sørgende foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, et sjokkert lokalsamfunn, en knust familie, og ei storesøster som må bære med seg for resten av sitt liv at lillebroren hennes ikke finnes? Vel, vet du hva? Det synes jeg er helt meningsløst.

-Nei, det er absolutt ingen meining med at et lite barn skal dø!! Eg husker tilbake til begravelsen når presten sa: Det er ein meining med alt og hos Gud er det plass til alle ++. Etter Sebastian døde har eg nesten blitt mindre troende enn eg var før det skjedde. Så du spør kanskje deg sjøl no koffor vi valgte begravelse!? Men kor meiningsløst hadde det ikkje blitt om vi ikkje kunne gå til ein gravstein å stelle for han når han ikkje er her med oss. Noe måtte/må vi jo gjøre for den lille gutten vår <3 Det er ikkje anna enn meiningsløst!

5. Du takler det veldig fint, du har jo nesten gått videre allerede

Nei, jeg takler det ikke fint. Og nei, jeg vil aldri gå videre. Det eneste andre kan se er det som skjer utenpå meg. Selv om jeg ikke gråter hver gang du ser meg i matbutikken betyr ikke det at jeg ikke fortsatt er fullstendig lammet av sorg. Du ser ikke nettene mine. Du ser ikke morgenene der jeg ikke orker tanken på å stå opp. Sorgen vil aldri gå over, den vil bare endre form. Jeg savner gutten min, og ingenting gir mening.

-Her er eg enig i alt som blir sagt! Og om noen sier at; du har jo nesten gått videre allerede så sier det ganske mye om personen som faktisk sier det!

6. Du har jo en datter/sønn

Denne kommer veldig an på hvilken setting du sier det i, for jeg ser at Debora er det som holder meg oppe. Og jeg er evig takknemlig for at jeg er mammaen hennes. Men jeg har fortsatt ikke sønnen min og de er begge helt unike, og jeg ville ha dem begge to.

-Hadde det ikkje vært for Sander så aner eg ikkje åssen eg ville hatt det no. Ikkje så "bra" som eg har det no vertfall. Men Sander minner meg også om ka vi skulle hatt. Sebastian var så lik på storebroren sin<3 Så eg ville jo selvfølgelig hatt di begge her! Men om Sander ikkje hadde vært her, ville nok sorgen kanskje vært ende større og tyngre å bære på.

7. Går det bedre nå?

Nei, det går ikke bedre, det går aldri bedre. Sorgen er alltid like stor, den endrer bare form. Den er levbar, men ikke bedre. Slutt å spør om hvordan jeg har det eller om det går bra. Du vet svaret selv når du tenker deg om.

-Eg syns det er bra at folk spør åssen eg har det, det viser at di bryr seg. Men om det går bedre er kanskje ein litt kronglete måte å spør på!? ;) Kansklje heller spør om åssen man har det i dag eller no.

8. Kondolerer

For en ufattelig tomt og fremmed ord. Hvis du mener at du synes det er helt jævlig at vi måtte oppleve dette, så si det. Hvis du tenker på oss, så si det. Hvis du får vondt i magen når du hører at sønnen min er borte, så si det. Men spar meg høflighetsfrasene.

-Ordet kondolerer viser nok bare at personen som sier det ikkje aner ka han skal si, så kanskje bedre å si det enn ingenting i mine auger.  

9. Lå han på magen? Brukte han pute?

Eller liknende spørsmål som tilsier at du tror at vi gjorde noe galt.

Nei, han lå ikke på magen, og nei han brukte ikke pute. Gutten var nesten 8 måneder gammel, og snudde seg slik han ville. Noen ganger snudde han seg på magen når han sov. Det hadde han ikke gjort denne natten. At han døde var ikke noens feil, men om han så hadde ligget på magen, er du sikker på at du vil gjøre børen til foreldrene enda verre ved å dele ut skyld?

-I mitt tilfelle så blir det vel meir at folk spekulere i koffor Sebastian døde og stiller meg spørsmål ang det. Noen spørsmål har vært heilt talentløse, det skal eg ærlig innrømme. Så noen ganger har jo hjernen min slutta å funke å bare stått på error å skreke: Det var din feil, Stine!! Noen ting holder man bare rett og slett for seg sjøl. Vi veit ikkje koffor Sebastian døde, men det var vertfall ikkje noe eg fysisk gjorde galt! Folk med rusproblemer får "friske" barn, folk som er altfor aktive 24/7 får friske barn, folk som ikkje burde få barn får barn så å hinte om det var noe eg kunne gjort annerledes blir for dumt. Dokke skjønne ka eg meine!!

10. Å ikke si noe i det hele tatt

Jeg forstår at du er redd for å snakke om Loke Alexander, men vi blir ikke lei oss fordi du nevner navnet hans. Vi blir glade for at du også tenker på ham og nevner han i settinger der det er naturlig, eller deler minner om han. Du trenger ikke være redd for at vi skal tenke på ham når du nevner Loke Alexander, for vi tenker på ham hele tiden uansett. Han var sønnen vår, og vi glemmer han aldri.

-Dette er vel kanskje ein av verstingane, men også den "feilen" folk rundt deg begår mest, og som kan såre mest. Eg meiner ikkje at man skal snakke om det heile tida, men Sebastian vil jo alltid være ein del av meg og oss. Han er mitt andre barn og sønn, og vi skal aldri glemme han. Når lillesøster blir født skal ho etter hvert få vite at ho har 3 brødre, ikkje 2. Det er ein naturlig del av hverdagen til oss alle. Så når folk nesten later som det aldri har skjedd, ikkje sier noe eller oppfører seg som om han aldri har eksistert så er det sårende, for oss har han eksistert <3

 

Blei kanskje litt "strengt" for noen, men slik er det faktisk. Håper noen blei litt klokere og skjønne litt meir åssen vi som har mistet et barn faktisk har det etterpå. Noen dager er bedre og verre enn andre, og sånn er det bare. Om eg ler og smiler vil ikkje det si at eg har det bra, at eg har glemt alt det fæle eg har vært gjennom. For det vil eg aldri glemme, ALDRI! Og det har eg ikkje lyst å glemme heller... Eg ville aldri vært foruten Sebastian, for bare ved å bli til i magen har han gidd meg så utrolig masse, og når han døde lærte han meg mange ting som eg skal ta med meg vidare i livet. Om det var ein meining med det; Kanskje, kanskje ikkje, opp til hver enkelt å bedømme.... men ingen god nok meining for min del vertfall!!

Ta vare på di rundt deg, uansett situasjon <3

Stine.

27.01.2016

Oppskrift: Pasta, laks og friske grønnsaker

17:49 i Mat

Ein av middagabe våre forrige uke; Så lett og så godt! <3 Detta her må være noe av det enkleste eg har lagd på ei stund.

Ingredienser:

•pasta (gjerne fullkorn siden pasta så og si bare er luft i mine auger)

•laks i terninger (uten skinn og bein)

•brokkoli

•fløte (vi bruker til tider laktosefri)

•cherrytomater

•parmesan

•krydder etter eget ønske

Server gjerne med kvitløksbrød eller det brødet du måtte ønske.

Framgangsmåte:

Start med å koke opp vatn til pastaen og la den trekke til den er ferdig kokt. Samtidig begynner du å steike lakseterningen med ønskelig krydder på.

Når laksen er ferdigsteikt hell over fløten og tilsett brokkolien. La fløten få et lite oppkok. Når brokkolien er så mør som du vil ha den drysser du over cherrytomatene og serverer rett fra panna. Topp retten med parmesan på fatet om ønskelig.

Kan det bli lettare?! :-D

Stine.

26.01.2016

Inspirasjon til prinsesserommet

11:42 i Babyrommet

Eg gleder meg til eg kan begynne å innrede rommet til prinsessa, det skal bli kjekt! Før den tid komme skal både vegger og gulv malast der inne og den jobben overlater eg til Ronnie. Mange meiner at man kan male når man er gravid og andre ikkje. Vi tar ingen sjangser no.

Inntil vidare kan eg kose meg med planleggingen og kikke etter inspirasjon.

Det finnes jo så mange fine barnerom der ute. Nedenfor har eg lagt ved bilder av noen.

Øverste bildene: @lindevegen Nederst til venstre: @barnerom Nederst til høgre: usikker

Ei slik krone kjøpte eg når eg var gravid med Sebastian. Den skal lillesøster få overta på sitt rom. Må bare spraymale den først.

Øverst til venstre: @chrek Øverst til høgre: usikker Nederst til venstre: @barnerom (@frkceciliestrand) Nederst til høgre: @frulehing

Fargekombinasjonene på rommet til prinsessa blir mest sannsynlig grått, rosa og gult+kvit, men kvit føler eg er ein selvfølge. No er det bare begynne å spare så eg kan kjøpe inn litt av det "unødvendige" ;-)

Sofie sitt rom er desverre det minste i huset, men satse på eg klare lage noen smarte løsninger der inne likevel.

Har du noen tips så kom gjerne med di!

Stine.

25.01.2016

Stille etter "stormen"

12:56 i Hverdagen

Ny uke, nye muligheter.... No er det gått noen dager siden Nrk fronta saken vår i media igjen og eg delte det her på bloggen. Tilbakemeldingene har vært svært positive og folk syns tydeligvis det er riktig av oss å gå videre med saken, og ikkje minst viktig! (både for oss og di som kommer etter). Om det vil være til nytte det veit vi ikkje ennå, i følge fylkesmannen vil saken kunne ta bortimot 5 mnd å sjekke opp i. Det kan bli 5 lange mnd, men vi har heldigvis andre ting å bedrive tida med og om bare 4 mnd kommer jo lille Sofie til verden! Om fylkesmannen velger å bare legge saken til side og konkludere med at vi fikk den hjelpa vi hadde krav på blir neste mål å søke svar andre plasser. Di siste dagane kjenner eg at spørsmåla har komt på lang rekke til meg, det er masse som svirrer rundt i hodet mitt. Eg tenker kanskje det ville vært godt å ta kontakt med det helsepersonellet som var på jobb og tilstede når Sebastian blei født. Kanskje det kan ligge noen svar eller teorier der.

Ellers har det vært ei fin helg. Eg elsker når heile familien er samla sammen heima og har fri. Det begynner å bli litt kjedelig å tråkke rundt i huset aleina hver dag. Håper på mildere og finare vær snart så det går ann å være litt meir ute.Kan ikkje bare rydde hus og vaske klær uka etter uka ;) Prosjektene framover er mange, men det er mange eg ikkje kan bidra så masse på også (no tar vi alle forhåndsregler når det gjelder bæring, maling osv), men eg satser på vi blir ferdig til mai. Kanskje det blir litt oppussingsinnlegg her etter hvert :D Litt barnerominspirasjon skal det vertfall bli!



Må dokke ha ei fin uke alle sammen!!

Stine.

21.01.2016

Media som støttespiller

Kem hadde trodd at media kunne være ein så god støttespiller?! Etter at Sebastian døde har vi stått igjen med mange ubesvarte spørsmål og di få spørsmåla som er blitt besvart er blitt besvart av folk vi ikkje aner kem er og kor di faktisk passer inn i bildet i saken vår. Nrk har vært på banen ei god stund og imorgen tidlig skal di belyse saken vår igjen, då på radio og på tv seinare på ettermiddagen. Detta fordi vi har valgt å gå videre med saken vår og "søke" svar på andre plan. Saken vår er for øyeblikket inne til behandling hos fylkesmannen og eg håper virkelig at saken vil få ein grundig gjennomgang. Ikkje bare for vår del men for andre som evt måtte havne i samme situasjon ein gang.

Det er hardt å miste et barn og eg unner absoutt ingen å gå gjennom det samme som vi har gjort di siste 7 månedane. Om det måtte skje er det utrolig viktig at man kan se tilbake på at det ikkje var noe som kunne vært gjort annerledes og at man har fått god hjelp til å håndtere situasjonen etterpå.

I vårt tilfelle sitter eg igjen med di motsatte følelsane; kunne noe vært gjort annerledes og koffor var det ingen som fortalte meg åssen eg skulle håndtere det etterpå?!

(Bildene er hente og lånt fra nrk sine sider)

Du kan lese nettsaken her

Du kan også høre radiosendinga på NRK.

Nrk er di som har "turt" å stille disse kritiske spørsmåla ilag med oss, og mange vil kanskje tenke at di er ute etter å lage ein sak og historie, men det er absolutt ikkje den følelsen eg sitter igjen med! Alt som er blitt sagt og gjort har vært med vår/min godkjennelse og det står eg for. Ka reaksjonen blir og om vi får noen nye svar vil tida vise. Eg krysser alt eg har for at det skal gå vår vei, for meir får eg desverre ikkje gjort for sønnen vår!

Stine.

21.01.2016

En prinsesse verdig

17:22 i Baby

Herregud så morro det er å handle jenteklær! Er mye lettare å gå amok på jenteavdelingen enn gutteavdelingen syns eg... Til lommeboka sin store fortvilelse ;) No har eg jo handla ei stund på gutteavdelingen, så man blir kanskje litt meir kritisk i handlinga etterhvert.

Dissa klæra fra memini gleder eg meg til å ta i bruk <3 så nydelig!

HM har også masse fint, men her klare eg å begrense det litt meir. Føler ikkje at alt er like god kvalitet.

Hårbånd fra ebay. Prinsessa har allerede mange hårbånd og klyper<3

Må di neste månedane gå kjapt! Inntil videre får eg bare kose meg med planleggingen og oppussingen av barnerom, og ikkje minst nyte den siste tida før termin ilag med Sander (og Ronnie).

Stine.

20.01.2016

Sander's nye leikekjøkken

14:56 i Prinseting

Då Sander (les eg/mamma) skulle skrive ønskelister til jul i år så var det faktisk ikkje så lett. Det er selvfølgelig masse man skulle ønske man hadde, men utrolig mye som absolutt ikkje var så viktig å bare ha lengre. Prøvde å være så fornuftig som mulig men følte også at mini ikkje bare kunne ønske seg klær, sko og praktiske ting. Leikekjøkkenet blei kanskje skreve på mest for mamsen sin del, men eg tror Sander liker det veldig godt også :D

Liker også veldig godt at alt er i tre. Treleiker er jo så fine! Det er det eg har kjøpt mest av til Sander opp gjennom.

Leikekjøkkenet fikk han til jul og er kjøpt på multitrend og det andre kjøkkenutstyret er fra jollyroom og minikids.

Kokkedrakta er også fra multitrend.

Stine.

18.01.2016

-Du gjør mamma så lykkelig

23:24 i Hverdagen

Etter alt som har skjedd i livet vårt det siste halve året har eg også fått et heilt nytt syn på mange ting. Ting som kanskje føltes viktig før er mindre viktig no, og ting som man ikkje tenkte over var viktig før er plutselig blitt svært viktig.

Sander har alltid vært svært viktig og god å ha, men etter at Sebastian døde var det noe som skjedde i mammahjertet. Plutselig blir man redd for å miste di man er glad i, man må passe på heile tida og småting som man kanskje kjefta over og sa nei til før er ikkje alltid så viktige lengre. Man velger rett og slett sine kamper. Til tider føles det som om vi nyter hver dag som om det kunne vært den siste. Ikkje misforstå, vi sette absolutt ned foten og har regler også, men eg føler vi nyter hverdagen og ting på ein ny måte.

Hverdagen kan til tider være både fysisk og psykisk tung, men om lille Sander er i godt humør er det lett å hente fram litt ekstra energi. Om han ikkje har heilt dagen er eg utrolig heldig som har ein mann som alltid stiller opp og eg kan bare le litt av det å tenke at alle har ikkje alltid gode dager, sånn er det bare.

Idag var Sander super flink og gikk heilt heim fra barnehagen, uten å spør om eg kunne bære han :) Då skjønner eg at vi mest sannsynlig kommer til å få ein god ettermiddag sammen, og det fikk vi.

Sander brukte litt tid på å sovne ikveld og måtte ha selskap heilt til han gikk inn i drømmeland, idag var det heilt greit. Mannen i huset er vekkreist og eg skal straks finne senga.

Hodet og kroppen er sliten, men alt i alt så gjør det svært lite når ein liten gutt kan gjøre mammaen sin så lykkelig <3

Det er ikkje rart man er lykkelig når man har ein så herlig gutt i livet sitt hver dag

Aldri glem di små tinga i hverdagen!

Stine.

17.01.2016

Navnet på veslo i magen

08:58 i Graviditet

Navnet på jento har igrunn aldri vært noe hemmelig for di som kjenner meg godt og evt har huska ka som har blitt sagt opp gjennom. Når eg var yngre lagde eg meg ein tullete ide om at alle ungane mine skulle ha navn som starta på S. At Sander fikk det som navn er eg litt usikker på åssen vi kom fram til for når eg tenker tilbake er eg ganske sikker på at eg ville at gutten min skulle heite Stian når eg var yngre. Ettehvert så har det nok bare sklidd litt ut. Tror Sander og Sebastian fikk navna sine rett og slett fordi det er noen veldig fine navn, og selvfølgelig fordi di starte på S ;)

Når det gjelder jentenavn har eg aldri ombestemt meg. Oppkalling har igrunn vært et sterkt ønske fra mi side, men vi fant aldri noen guttenavn på S i familiane våre. Ettersom vi no venter ei lita jente så blei det litt lettare. Oldemor mi heita Ingrid Sofie så då blei valget ganske lett for oss(eg burde vel kanskje skrive meg, siden eg bestemte detta for fleire år siden:p). Jenta vår skal bli oppkalt etter tippoldemor si og dermed heite Sofie <3 Svigermor heiter også Solfrid, så forskjellane mellom Solfrid og Sofie er heller ikkje så stor. Jento vår skal selvfølgelig få et mellomnavn også slik som to av brødrene har, men det vil vi holde hemmelig ei stund til vi er 100% sikre.

Grunnen til at Sebastian aldri fikk noe mellomnavn er fordi det ikkje var bestemt ka mellomnavnet skulle være når ting skjedde. Då blei det heilt unaturlig å bare gi han et navn til, så vi endte opp med det eina navnet som vi hadde snakka om, og det er vi veldig fornøyd med.

Har du noen tradisjoner på navn i din familie?

Stine.

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
Stine Opedal

Stine Opedal

27, Odda

Jente på 27 år fra Odda. Bor i Tyssedal (10min unna) ilag med verdens beste kjæreste og våre herlige unager; Sander Nathaniel (23.05.13) og Sofie Mari (20.05.16). Vi har også ein himmelskatt, Sebastian (23.05.15). Er utdanna frisør, men er for øyeblikket heimeværende husmor. Interessert i mote og interiør. Liker å være i bevegelse og sosialisere meg på fritida. Bloggen vil inneholde alt fra min hverdag til ting som interesserer meg. Kontakt: stineberg22@gmail.com Instagram: stiine22













Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker







hits