Stine Opedal - my life!
28.01.2016

10 ting du ikkje bør si

Å miste et barn føler eg er ein av di verste tinga noen kan oppleve. Ikkje bare fordi eg har opplevd det sjøl, men når eg prøver å tenke over noe som kan være verre skal eg ærlig innrømme at eg ikkje kommer på så veldig mye. Selvfølgelig, mange kan ha det fælt og vondt men i denne saken velger eg faktisk å være litt "egoistisk" på vegne av alle som har mista barna sine i årene opp gjennom.

Men åssen skal di som er rundt noen som mister barn/barna sine igrunn takle det i forhold til foreldrene som har mista? Det er et ganske vanskelig spørsmål om man faktisk ikkje har vært i situasjonen før. Det merka eg vel ganske tidlig sjøl også. Når vi mista Sebastian var ein av di første tinga eg gjorde å kjøpe bøker om dette temaet. Lese andre sine historier, få tips og veiledning til et ok liv vidare. Her kan eg anbefale to bøker som eg har lest og det er: Det bor et barn i mitt hjerte, og små føtter setter dype spor.

 

 

Å lese disse bøkene er noe eg er veldig glad for at eg gjorde for hadde eg ikkje gjort det hadde eg nok ikkje vært så "forståelsesfull" mot folk som tråkka i salaten med ting di sa, ikkje sa og gjorde. Så kom eg over ein artikkel på klikk der overskrifta var: 10 ting du aldri må si til en mor som har mistet et barn (du kan lese den her) og fant ut at eg ville skrive noe lignende her på bloggen. Eg er enig i masse av det som blir skreve i artikkelen, men tenkte å legge det fram slik eg tenker og føler om saken også.

 

Utklipp fra klikk.no tilført mine forklaringer:

Utklipp fra klikk.no er skrevet med slike bokstaver og mine med vanlige bokstaver, men det tenker eg at du hadde merka kjapt ;)

10 ting du aldri må si eller gjøre

Jeg håper at jeg ikke tråkker på noen med disse ordene; hvis noen har sagt noe på listen til meg, eller hvis andre som selv har mistet noen føler det annerledes. Jeg er ikke sur på dere, jeg skjønner dere bare vil godt hvis dere har sagt noe av det følgende. Men med mindre du har mistet et barn selv, vet du ikke hva som er riktig eller galt å si, og det forstår jeg. Derfor vil jeg hjelpe dere på vei.

-Her må eg jo bare hive meg på at det absolutt ikkje er meiningen å tråkke noen på tærne. Eg er absolutt ikkje sur eller langsint for noe som evt skulle ha blitt sagt eller gjort ;) Heldigvis har di fleste tatt det ganske bra og vært støttende, så tusen takk for det <3

 Eg vil nok ikkje være 100% enig i alt som har blitt skreve av klikk, men det vil jo komme fram i min forklaring under.

1. Jeg forstår hvordan du har det

Nei, det gjør du ikke. Å miste et barn er ikke det samme som å miste en tante, en bestefar, en mamma. Å miste et barn er naturstridig. Så med mindre du har mistet et barn selv, forstår du ikke. Og da har du selvfølgelig lov å si setningen over, for det er godt å ha folk rundt seg som faktisk forstår. Men hvis du ikke har mistet et barn selv, ikke si at du forstår, ikke tro at du forstår, og ikke prøv å forstå. Det vil du ? hvis du har flaks ? aldri gjøre.

-Eg har heldigvis ikkje opplevd å miste så mange i familien min ennå, så blir litt vanskelig for meg å "sammenligne". Eg mista ei bestemor når eg var yngre, ellers har eg igrunn vært heldig om eg kan si det sånn. Men eg tror og meiner det absolutt  er stor forskjell i å miste ein voksen person i familien til å miste sitt eget barn!

2. Du kan heldigvis få flere barn

Jeg kan få flere barn, men jeg får aldri sønnen min tilbake. Uansett hvor mange barn jeg får senere i livet vil jeg alltid ha et barn for lite. Tenk om du hadde mistet moren din og jeg svarte at du bare kunne få noen til å adoptere deg? Et menneske kan ikke erstattes med et annet. Tenk også på at det kan hende den som har mistet barnet faktisk ikke alltid kan få flere barn, og du sitter og strør salt på såret.

-Detta er rett og slett ein grusom ting å si, meir har eg igrunn ikkje å si om denna saken! Dette var det faktisk ein lege som sa til meg: Du er ung og har god tid. Fleire unger kommer! Sebastian kommer jo aldri tilbake...og eg skjønner at mange kanskje syns det er vanskelig å forestille seg kor mye forhold man kan få til ein unge inni magen, men det bør du skjønne om du har vært gravid sjøl.

3. Jeg hadde aldri taklet å miste et barn

Det trodde jeg også. Du vet ikke hvor sterk du er, før du ikke har noe valg. Når du sier dette, føler jeg at du tror du er gladere i dine barn en jeg er i mine. Gutten min var høyt elsket, og før han døde kunne jeg ikke engang tenkt meg et liv uten han. Men jeg har ikke noe valg. Og det hadde ikke du heller hatt.

-Denne setningen er kanskje meint som et merkelig kompliment på at du er sterk, sterkere enn andre. Men det er absolutt ikkje noe man velger å takle. Enten må man lære seg å leve med det ellers kan man jo bare gi opp. Eg har fått mange komplimenter på at eg er så sterk, og det er godt å høre, det er det absolutt! Men om eg av og til kunne velge å "slippe taket" og bli tatt imot i fallet av noen som var "sterkare" hadde det vært fint.

4. Det er en mening med alt

Synes du det virkelig gir mening at et helt friskt, ønsket og elsket barn dør uten forvarsel og uten grunn? Ser du en mening i sørgende foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, et sjokkert lokalsamfunn, en knust familie, og ei storesøster som må bære med seg for resten av sitt liv at lillebroren hennes ikke finnes? Vel, vet du hva? Det synes jeg er helt meningsløst.

-Nei, det er absolutt ingen meining med at et lite barn skal dø!! Eg husker tilbake til begravelsen når presten sa: Det er ein meining med alt og hos Gud er det plass til alle ++. Etter Sebastian døde har eg nesten blitt mindre troende enn eg var før det skjedde. Så du spør kanskje deg sjøl no koffor vi valgte begravelse!? Men kor meiningsløst hadde det ikkje blitt om vi ikkje kunne gå til ein gravstein å stelle for han når han ikkje er her med oss. Noe måtte/må vi jo gjøre for den lille gutten vår <3 Det er ikkje anna enn meiningsløst!

5. Du takler det veldig fint, du har jo nesten gått videre allerede

Nei, jeg takler det ikke fint. Og nei, jeg vil aldri gå videre. Det eneste andre kan se er det som skjer utenpå meg. Selv om jeg ikke gråter hver gang du ser meg i matbutikken betyr ikke det at jeg ikke fortsatt er fullstendig lammet av sorg. Du ser ikke nettene mine. Du ser ikke morgenene der jeg ikke orker tanken på å stå opp. Sorgen vil aldri gå over, den vil bare endre form. Jeg savner gutten min, og ingenting gir mening.

-Her er eg enig i alt som blir sagt! Og om noen sier at; du har jo nesten gått videre allerede så sier det ganske mye om personen som faktisk sier det!

6. Du har jo en datter/sønn

Denne kommer veldig an på hvilken setting du sier det i, for jeg ser at Debora er det som holder meg oppe. Og jeg er evig takknemlig for at jeg er mammaen hennes. Men jeg har fortsatt ikke sønnen min og de er begge helt unike, og jeg ville ha dem begge to.

-Hadde det ikkje vært for Sander så aner eg ikkje åssen eg ville hatt det no. Ikkje så "bra" som eg har det no vertfall. Men Sander minner meg også om ka vi skulle hatt. Sebastian var så lik på storebroren sin<3 Så eg ville jo selvfølgelig hatt di begge her! Men om Sander ikkje hadde vært her, ville nok sorgen kanskje vært ende større og tyngre å bære på.

7. Går det bedre nå?

Nei, det går ikke bedre, det går aldri bedre. Sorgen er alltid like stor, den endrer bare form. Den er levbar, men ikke bedre. Slutt å spør om hvordan jeg har det eller om det går bra. Du vet svaret selv når du tenker deg om.

-Eg syns det er bra at folk spør åssen eg har det, det viser at di bryr seg. Men om det går bedre er kanskje ein litt kronglete måte å spør på!? ;) Kansklje heller spør om åssen man har det i dag eller no.

8. Kondolerer

For en ufattelig tomt og fremmed ord. Hvis du mener at du synes det er helt jævlig at vi måtte oppleve dette, så si det. Hvis du tenker på oss, så si det. Hvis du får vondt i magen når du hører at sønnen min er borte, så si det. Men spar meg høflighetsfrasene.

-Ordet kondolerer viser nok bare at personen som sier det ikkje aner ka han skal si, så kanskje bedre å si det enn ingenting i mine auger.  

9. Lå han på magen? Brukte han pute?

Eller liknende spørsmål som tilsier at du tror at vi gjorde noe galt.

Nei, han lå ikke på magen, og nei han brukte ikke pute. Gutten var nesten 8 måneder gammel, og snudde seg slik han ville. Noen ganger snudde han seg på magen når han sov. Det hadde han ikke gjort denne natten. At han døde var ikke noens feil, men om han så hadde ligget på magen, er du sikker på at du vil gjøre børen til foreldrene enda verre ved å dele ut skyld?

-I mitt tilfelle så blir det vel meir at folk spekulere i koffor Sebastian døde og stiller meg spørsmål ang det. Noen spørsmål har vært heilt talentløse, det skal eg ærlig innrømme. Så noen ganger har jo hjernen min slutta å funke å bare stått på error å skreke: Det var din feil, Stine!! Noen ting holder man bare rett og slett for seg sjøl. Vi veit ikkje koffor Sebastian døde, men det var vertfall ikkje noe eg fysisk gjorde galt! Folk med rusproblemer får "friske" barn, folk som er altfor aktive 24/7 får friske barn, folk som ikkje burde få barn får barn så å hinte om det var noe eg kunne gjort annerledes blir for dumt. Dokke skjønne ka eg meine!!

10. Å ikke si noe i det hele tatt

Jeg forstår at du er redd for å snakke om Loke Alexander, men vi blir ikke lei oss fordi du nevner navnet hans. Vi blir glade for at du også tenker på ham og nevner han i settinger der det er naturlig, eller deler minner om han. Du trenger ikke være redd for at vi skal tenke på ham når du nevner Loke Alexander, for vi tenker på ham hele tiden uansett. Han var sønnen vår, og vi glemmer han aldri.

-Dette er vel kanskje ein av verstingane, men også den "feilen" folk rundt deg begår mest, og som kan såre mest. Eg meiner ikkje at man skal snakke om det heile tida, men Sebastian vil jo alltid være ein del av meg og oss. Han er mitt andre barn og sønn, og vi skal aldri glemme han. Når lillesøster blir født skal ho etter hvert få vite at ho har 3 brødre, ikkje 2. Det er ein naturlig del av hverdagen til oss alle. Så når folk nesten later som det aldri har skjedd, ikkje sier noe eller oppfører seg som om han aldri har eksistert så er det sårende, for oss har han eksistert <3

 

Blei kanskje litt "strengt" for noen, men slik er det faktisk. Håper noen blei litt klokere og skjønne litt meir åssen vi som har mistet et barn faktisk har det etterpå. Noen dager er bedre og verre enn andre, og sånn er det bare. Om eg ler og smiler vil ikkje det si at eg har det bra, at eg har glemt alt det fæle eg har vært gjennom. For det vil eg aldri glemme, ALDRI! Og det har eg ikkje lyst å glemme heller... Eg ville aldri vært foruten Sebastian, for bare ved å bli til i magen har han gidd meg så utrolig masse, og når han døde lærte han meg mange ting som eg skal ta med meg vidare i livet. Om det var ein meining med det; Kanskje, kanskje ikkje, opp til hver enkelt å bedømme.... men ingen god nok meining for min del vertfall!!

Ta vare på di rundt deg, uansett situasjon <3

Stine.



2 kommentarer

Mette

29.01.2016 kl.07:46

Veldig bra du tar opp detta Stine. Eg har hvertfall kjent veldig på den følelsen at det er vanskelig å vita ka man skal si (og ikkje si) når man ikkje har noen forutsetning for å kunne forstå kossen dokke har det. Vil jo bare væra ein støtte, men ser det at det er lett å trø rett i salaten 😔 Glad i deg ❤️

Stine Opedal

29.01.2016 kl.12:06

Mette: Hehe ??du har Vertfall ikkje tråkka i salaten som eg huske, så det går heilt fint ?? Klare deg utmerket!! Glad i deg og??

Skriv en ny kommentar

Stine Opedal

Stine Opedal

27, Odda

Jente på 27 år fra Odda. Bor i Tyssedal (10min unna) ilag med verdens beste kjæreste og våre herlige unager; Sander Nathaniel (23.05.13) og Sofie Mari (20.05.16). Vi har også ein himmelskatt, Sebastian (23.05.15). Er utdanna frisør, men er for øyeblikket heimeværende husmor. Interessert i mote og interiør. Liker å være i bevegelse og sosialisere meg på fritida. Bloggen vil inneholde alt fra min hverdag til ting som interesserer meg. Kontakt: stineberg22@gmail.com Instagram: stiine22













Kategorier

Arkiv







hits