Stine Opedal - my life!
29.08.2017

Den usensurerte meg

Mange velger ikkje snakke om ting som er flt eller trist, men i mitt tilfelle s fles det veldig naturlig. Nesten som rehablitering og ein mte pleie "den ensomme sorgen" p. S i detta rlig innlegget skal dokke f ta del i livet mitt det siste ret, p godt og vondt(mest vondt dessverre). Har lenge skreve at det skal komme nr eg fler innlegget er ferdig og no m eg nok bare se meg ferdig med det. Her kommer et veldig usensurert innlegg om mitt liv den siste tida. Etter alt som har skjedd hper eg at det bare skal g oppover herfra.

Nr ting ikkje blei som planlagt

Etter at Sander blei fdt og vokste til var vi enige om at vi ville ha ein unge til i flokken vr.

18 juni 2014 viste graviditetstesten heima hos oss positivt og vi var overlykkelige. Men, lykken skulle ikkje vre langvarig. I slutten av juli ante eg uro om at noe var galt, og riktig fikk eg. Svangerskapet fikk ein br stopp, bare et par dager fr bursdagen min, 22 juli. Denne gang kom vi bare til uke 8.
Graviditeten var jo s nska s vi valgte fortsette prve videre. Uten hell desverre, inntil vi faktisk stoppa med prvinga. Plutselig d viste testen positiv igjen og vi venta ein gutt. Gleden var stor, men det blei vanskligare enn eg trodde  vre gravid igjen etter ha mista bare et par mneder fr. Starten og generelt resten av svangerskapet med babyen i magen skulle bre preg av svangerskapsproblemer og problemer som eg hadde fra fr av med skuldre og nakke.

Ting gikk seg til; eg blei kjapt sjukemeldt og vendte meg til slutt med tanken p at det var det besta for meg og babyen i magen. Dagane og ukene i svangerskapet gikk og eg kjente heile veien p flelser som eg ikkje kan beskrive. Alt sg bra ut p alle kontroller, den lille sparka og koste seg i magen. Likevel flte eg at eg ikkje var like "glad" som sist nr eg var gravid med Sander, eg fikk aldri den "godflelsen" man fr nr man er gravid. Eg tenkte at det ville komme litt etter litt og spesielt etter 3D ultralyden vi skulle p 29 mai i Bergen. Ca 2 1/2 uka fr 3D ultralyden begynte eg kjenne meir vage spark i magen og hadde ein del sterke kynnere. Vi hadde hjerteslag mler heima og mlte stadig for sjekke. Ca 1 1/2 uker etter hadde eg time hos jordmor. Der fortalte eg om plagene og at eg var bekymra pga sparka. Ho mlte hjerteslagene og sa di var fine, ho meinte alt var ok. Siden eg fremdeles var bekymra fikk eg ultralyd 4 dager seinare.
Eg var blitt meir rolig av det jordmor sa etter ha vrt der, s di neste dagane lot vi hjerteslagmleren ligge og begynte glede oss til ultralyden vi skulle p. D skulle vi endelig f se gutten vr igjen.

Fredagen kom og det var tid for ultralyd. Eg kjente eg var veldig spent og fortalte Ronnie at han mtte ha mobilen klar s vi kunne f tatt bilde av gutten vr nr han kom opp p skjermen. Denna fredagen var det ogs tid for ta magebilde. Detta var noe eg s og si gjorde kver fredag, kver uka. Det ville bli kjekt ha i etterkant.
Kl 14.20 satt vi spent venta p f komme inn til ultralydtimen. Klokka 14.30 lg eg klar p benken for se den lille gutten min. Ganske kjapt skjnte eg at noe var galt. Ingen sa noe og musepekeren til legen suste rundt p skjermen; Han leita etter hjerteslaga. Brtt sa han at han ikkje fant hjerteslaga, hjerta var slutta sl. Jordmor kom bort for se, bekrefta det legen hadde sagt.
Hjerta til gutten vr hadde slutta sl og verden raste sammen for to foreldre som hadde gleda seg til se den lille gutten. Ingenting kan beskrive flelsane eller tankane som suste rundt i hodet mitt d. Det blei mye ukontrollert grining og uro i kroppen. Detta kunne ikkje skje oss, vi skulle jo bare p ein ekstra kontroll. Detta var to av di f tinga eg tenkte. Tida stoppa opp og kroppen gikk i sjokkmodus.

Legen ringte Haugesund Sjukehus for fortelle ka som hadde skjedd og at vi kom bort. Vi fikk reise heim for pakke med oss tinga vi trengte. Eg huske eg stod i trappa heima og tenkte over ka eg skulle ta med til babyen, men alt vi hadde ville vre altfor stort. Til og med bamsane hans ville vre for store for han.
Turen til Haugesund er den lengste bilturen eg har vrt med p i heile mitt liv. Ingen av oss sa noe, men tankane suste rundt i hodet p oss begge. Var detta virkelig sant? Var det kanskje bare et mareritt? Skulle eg virkelig fde snnen min, men aldri f ta han med heim?
Eg huske ogs at eg hpte p at vi skulle f andre svar p sjukehuset i Haugesund, at apparatet i Odda var delagt og at han enn levde. Eg kunne ikkje gi opp enn, men innerst inne visste eg veldig godt ka som var sant.
Borte i Haugesund blei vi mtt av kjekke jordmdre og leger som tok godt imot oss. Men ingen der heller kunne endre p utfallet. Hjerta til gutten vr slo desverre ikkje p deiras apperat heller. Fdselen blei satt i gang og den 23. mai klokka 23.58 kom verdens finaste lillebror til verden, p storebror sin bursdag. Han fikk navnet Sebastian <3

Mange vil nok tenke at det m vre heilt forferdelig at guttane vre skal ha bursdag p samme dag, spesielt nr han eine er med oss mens han andre er i himmelen. Men detta var noe vi var veldig klar p at vi ville, nr det allerede blei slik. Vi vil ha ein dag der vi kan feire begge to ilag. D slipper vi ha dagen etter bursdagen til Sander som bare er fylt med smerte og savn. Vi hper at Sander vil sette pris p det etter hvert.
Etter fdselen valgte vi bli den natta og dagen etter, tilbringe den tida med Sebastian. Det var tross alt bare den tida vi fikk, desverre. Savnet etter Sander blei etterhvert bare strre og strre. Det er noe rart med ssen alle flelsane blandes sammen. Til slutt mtte vi gi slipp p Sebastian for ein periode. Det var srt og vondt legge han i kista og gi han fra oss til presten, men ogs godt for vi visste han var i gode hender. Om eg kunne endre p noe no skulle eg nske vi fikk vre sammen p sjukehuset i Odda s vi fikk litt meir tid sammen. D ville vi vrt s nrme begge vre snner heile tida.

Tida etter vi kom heim igjen var rar, alt stod stille og det var s tomt. Det var godt se Sander igjen, og det blei masse kos med han. Men d kom savnet etter Sebastian ogs. Gutten vr som ikkje fikk vre med oss heim. 
Uka etter gikk til telefoner til lege, planlegge begravelse og velge stein. Midt oppi alt begynte eg p Sebastian si minnebok, som no endelig er ferdig. I denne perioden flte eg at eg var inni mi egen lille boble. Torsdag 28. mai blei vrt siste mte med Sebastian. Alle tinga han skulle f med seg p sin neste reise var komt i kista og det gjenstod bare ta farvel og lukke igjen. Og skru igjen kistelokket hans for siste gang er det verste eg har gjort i heile mitt liv. No visste eg at eg aldri fikk se den fine gutten min igjen.
Begravelsen gikk som planlagt. Eg klarte framfre sangen eg hadde valgt synge, ein sang eg hrte masse p nr eg gikk gravid. Nr Ronnie la kista i hullet i jorda sprakk sjokkbobla eg hadde vrt i siden ultralyden. Veien derfra har vrt beintff og slik vil det nok vre framover ogs.

Etterp klamra eg meg til hverdagen og prvde ta ein dag av gangen. Dagane var opp og ned, eg tenkte p Sebastian kver dag, og p ssen ting kunne vrt, og skulle vrt.
Ka var det som gikk galt? Var det noe vi eller jordmor kunne gjre? Hadde han det vondt? Kunne han overlevd om vi visste? Sprsmla er mange og noen av di vil vi kanskje aldri f svar p. Men uansett utfall p sprmla er det ingenting som kan bringe den fine gutten vr tilbake :( 

I etterkant ser eg tilbake p heile situasjonen og tenker at ting burde vrt annerledes. Derfor har vi tatt saken vr vidare til fylkesmannen i hp om f bekreftelse p detta. Siden sjukehuset ikkje svarer oss godt nok p noen av sprsmla vre har media ogs blitt dratt inn i saken igjen. Eg vil nok aldri sl meg til ro med at helsevesenet gjorde alt di kunne for redde gutten vr, for andre plasser i landet ville di tydeligvis gjort mye meir. Det har vi i etterkant ftt bekrefta opptil fleire ganger.

Mens vi jobba med sorgen og klagen vr til fylkesmannen i mnedane etter vi mista Sebastian hadde vi et sterkt nske om bli gravide igjen. Dette var noe vi hadde blitt enige om ganske tidlig etter at Sebastian dde, og vi visste at helsepersonell rda foreldre som mista barn til prve igjen ganske kjapt. For oss skulle det vise seg ikkje bli noe lett denna gang heller. 4 august 2015 viste graviditetstesten positiv igjen, men denne gang varte lykken bare i 2 uker fr det gikk galt igjen. Alt raste sammen p nytt og flelsen om ikkje strekke til var stor. Koffor skjedde detta oss gang p gang!? Leger konkluderte bare med at spontanabort var vanlig fr uke 12. Etter hvert fant vi vel igrunn ut at vi fikk bare la dette med graviditet ligge p vent ei stund. Heller konsentrere oss om Sander og sorgen vr etter Sebastian.

Nr vi minst venta det blei eg gravid igjen. Allerede 20 september viste graviditetstesten positivt, det kom nesten som et sjokk. Absolutt ikkje venta i det heila. Det blei mye ta inn over seg og redselen for at det skulle g galt igjen var hgre enn noensinne. Tror det var svrt f tanker som tilsa at eg skulle ei ei aktiv lita jenta her oss oss no, for det er dit eg er komt no nr eg sitter  skriver ferdig detta innlegget. No prver vi glede oss over ungane vre, inkludert lillestorebor Sebastian. Han er med meg hver dag i alt eg gjr. Det skal ikkje mye til for bli minna p han, bde p godt og vondt. 

vre gravid igjen etter ha mista et barn innebrer s mye meir enn "bare" vre gravid. Det er mange flelser i sving, og redselen for at noe skal g galt er stor. Heldigvis var det dager som var bedre enn andre der vi kunne gleda oss over jento som var p vei og planlegge hennas ankomst.

20. mai 2016 kom lillesster Sofie Mari til verden p Haugesund sjukehus. Ord kan ikkje beskrive gleden av f den hylende, levende og fine prinsessa mi p brystet. Det var mange tanker og flelser i sving rundt heile fdselen, og vi er evig takknemlig for at det gikk s bra denna gang. No er Sofie ei aktiv jente p 15 mnd. Like stad og hgrsta som mora var som liten. Ho har masse personlighet og fyke rundt som ei lita duracellkanin. Mamma`s hjerteplaster <3

Eg har ogs tro p at det finnes noe meir mellom himmel og jord og at ein dag skal eg f se Sebastian igjen, og at han flger med p oss fra ein anna plass. Inntil den gang komme skal eg leve kver dag som det var min siste, for vi veit aldri ka vi har i vente. No er det viktigaste ta vare p oss sjl, ungane vre, vre der for hverandre og glede oss over den lille tida vi faktisk fikk med Sebastian <3 23. mai vil nok forbli den beste og verste dagen i livet vras: dagen guttane vre blei fdt og dagen vi mtte gi slipp p Sebastian. 



Du vil alltid vre ein del av oss og familien, Sebastian og vi er evig takknemlig for at du gav oss lillesster og hjerteplasteret vrt Sofie <3

Meir personlig innlegg enn detta tror eg ikkje det blir p denna bloggen, men snn har vertfall hverdagen og livet mitt vrt det siste ret(pluss litt til). Del 2 av detta innlegget kommer om litt (veien vidare).

Alt dette har lrt meg veldig mye om livet, ikkje bare om meg sjl men om ka som er viktig. vre gravid/ bli gravid er ikkje ein selvflge for oss lengre, det har vrt mange opp og nedturer. Livet er heller ikkje ein dans p roser. No ser eg virkelig ka som er viktig i livet og bruker tid p det som er viktig for meg: familie og gode venner <3

Stine.



5 kommentarer

Mette

29.08.2017 kl.15:54

Lisbeth

29.08.2017 kl.19:06

❤❤

Hkon

29.08.2017 kl.19:45

❤❤

birthe

10.09.2017 kl.07:45

veldig sterkt innlegg og lese! eg kjenner meg dessverre alt for gtt igjen. for 7 r sio mista eg min lille prins! d vil for alltid vre et tom rom i hjertet, men en lrer seg leve med dette p et vis! dei sm skal aldri glemmes, men gjemmes i vre hjerter for alltid! dessverre er barnedd enn et tabubelagt tema. og eg har stor respekt for alle som vil og klarer og snakka om det. sjl om det er gtt 7 r for min del s kan eg ikj f snakka nok om det. det er en del av meg og min historie! st p. fra en englemamma til en annen: det vil bli lettere! det lover eg.. sei blir aldri glmt, og alltid elska.. men dagene blir bedre for hverdag, sjl om nedturene alltid e der, s er gjerne oppturene strre og flere p sikt! 💖💙

Stine Opedal

10.09.2017 kl.17:57

birthe: Takk for gode ord ?? Ja, det er eit veldig tabulagt tema, og det syns eg ikkje noe om. Derfor min penhet og fordi Sebastian fortjene spass (og mye meir til). S er det veldig godt kunne skrive. Oppturar har det heldigvis blitt og vi er s heldig ha ftt ei solstrle i etterkant. Men noen dager er det lite som skal til for detta tilbake ned i dalen....man lre s lenge man lever, s snart s har eg kanskje lrt ssen eg skal takle hver dal.

Skriv en ny kommentar

Stine Opedal

Stine Opedal

27, Odda

Jente p 27 r fra Odda. Bor i Tyssedal (10min unna) ilag med verdens beste kjreste og vre herlige unager; Sander Nathaniel (23.05.13) og Sofie Mari (20.05.16). Vi har ogs ein himmelskatt, Sebastian (23.05.15). Er utdanna frisr, men er for yeblikket heimevrende husmor. Interessert i mote og interir. Liker vre i bevegelse og sosialisere meg p fritida. Bloggen vil inneholde alt fra min hverdag til ting som interesserer meg. Kontakt: stineberg22@gmail.com Instagram: stiine22













Kategorier

Arkiv







hits