Stine Opedal - my life!
09.09.2017

Den usensurerte meg, del 2.

Her sitter eg og er s heldig ha to friske og fine barn. Sofie frkna vr som snart er 1 1/2 og Sander som om litt er 4 1/2 r. Sofie er blitt mitt lille hjerteplaster. Ja, det er det ho er. Mamma sitt lille hjerteplaster som kom nesten 1 r etter vi mista Sebastian. Ho gjr dagane innnholdsrike, og det er s kjekt se p utviklingen hennas. Tror eg legger merke til ting p ein heilt ny mte no enn eg gjorde fr. Med Sander var jo alt spennande siden det var frste gang, og no er det nok fordi det betyr noe heilt anna faktisk f oppleve det igjen. Etter vi mista Sebastian s fikk eg vite ssen det er g glipp av det og.

Ting skulle bli bedre, veien vidare.

Det er 2 r 3 mneder og 17 dager siden vi mista Sebastian. P over 2 r har det skjedd masse, men likavel veldig lite. Sorgen str p stedet hvil til tider (fler eg) og eg tenker ofta: Vil det ikkje bli bedre enn detta?? Ordtaket sier at tiden leger alle sr, men detta sret vil aldri gro. Sorgen har gradvis endra seg heile tida, men det er noe som aldri letter snn som eg vil.

Mitt livs verste mareritt blei realitet.  miste et barn er ikkje noe eg unner min verste fiende. Sebastian som skulle bli mamma`s lille godgutt fikk ikkje vre med oss p denna reisen gjennom livet. Eg sier mamma`s lille godgutt fordi det var det eg flte nr han var i magen min. Sander har alltid vrt ein pappagutt s d var det lett spke om at Sebastian var min. Og slik blei det igrunn. Ingen har hatt det forholdet til Sebastian som eg har hatt. Eg brte han i 6 mnd, vi sang og vi koste. Det er trist tenke p at han ikkje fr ta del i familien p lik linja som ssknene sine. Eg hper bare eg snart finner ein mte takle alt bedre p. Forst meg rett: Det er absolutt mange dager som er bedre enn andre, og det er ikkje s alt for ofte eg faller langt ned i "dalen". Men livet har generelt vrt som ein berg og dalbane de 2 siste rene. Noen dager topp, og noen dager bnn. I gr var ein slik tenkedag, s d skreiv eg ferdig del 2 av Den usensurerte meg delen.

Legen bestemte etter permisjonen min med Sofie at eg trengte meir tid til komme meg til hektene igjen, og det var eg veldig enig i og glad for. Tenk vre glad for at man blir stempla som "sjuk"?! Det er det eg tenker.... Og vanskeligere blir det nr ikkje alle i omverden skjnner ka du gr gjennom, og du ikkje klare forklare det p ein skikkelig mte for du skjnner det nesten ikkje sjl ein gang. Det er ikkje alltid lika lett forst seg p andre nr de er plaga med ting som ikkje er synlig. Har man ein knekt  fot, er innlagt p sjukehus eller lignande veit man fort at personen ikkje er arbeidsfr eller takler "normale" oppgaver. I mitt tilfelle er det jo ikkje snn. Verken har eg knekt fot eller er innlagt, men eg har eit knust hjerta som forrsaker andre problem. Eg har heldigvis komt meg mye lengre enn for 2 r siden, s det er vel bare ta tida til hjelp. Eg har ftt god hjelp av fagfolk, alt fra lege, psykolog, psykosomatisk fysioterapaut og kiropraktor. Hadde det ikkje vrt for kiropraktoren og legen min hadde nok ikkje ballen rulla vidare frste gangen. Og no setter eg utrolig stor pris p alle som bidrar. No har eg mange med p laget som skal f meg opp p beina igjen. Ikkje minst gode venner og familie som eg veit er her for meg. Dokke skal vite at eg er evig takknemlig for at eg har dokke, og dokke veit godt kem dokke er. Noen sprsml som blir stilt kan til tider vre vanskelig svare p, men det er bedre stille de enn la vre. D fr eg mulighet til tenke gjennom ein del ting igjen og muligens sett ting utanifra.

Men ssen kommer man seg egentlig vidare og starter p livet igjen!? Om det hadde vrt ein formel p det hadde eg vrt ein av de frste som stod i k for den. Eg prver mitt beste hver dag, hver uke og hver mned. Men det er som om kroppen og hodet mitt har stoppa litt opp og er redd for hoppe inn i neste kapittel av livet. Kroppen har aldri vrt s svak som den har vrt di 2 siste rene, og det er lett "knekke sammen". Turer i skog og mark har bidratt til at musklane har komt seg litt etter litt. Livet som egentlig skal vre veldig bra og som ganske ofte er veldig bra er ikkje alltid lika lett ta del i lengre. I sommer begynte eg lese litt og det har vrt utrolig godt. Eg har aldri vrt noen lesehest, men nr eg kan kjenne meg igjen i bkene og di kan hjelpe meg for f ein bedre hverdag er det absolutt verdt det. Leselista mi er lengre enn noen gang.

Eg har mange drmmer eg gjerne vil oppfylle og gjerne sterkare no enn noensinne. Bde for meg sjl, familien min og ungane mine. vre ein del av et Nav system er noe eg vertfall ikkje vil for det har vrt svrt krevande. Du fr ein flelse av at det ikkje er ditt eget liv lengre. Noen skal ha ein meining om alt, forklare deg ka som er best og lettast, og ikkje minst flge alle regler som er satt for ditt og datt. ssen klarer man fokusere p di riktige tinga som komme seg tilbake til hektane og hverdagen nr det er s masse anna man m tenke p 24/7. Eg veit det ikkje er vondt meint fra deiras sida, og di bare vil hjelpe, men til tider fles det ikkje snn!

Eg vil absolutt ikkje at folk skal syns synd p meg, men f et innblikk p ssen ting faktisk er. Det er ikkje alltid s mange som spr, men om folk er som meg s veit eg at sikkert noen der ute lure. Eg fler ikkje at eg er ein person som gr klager sttt og stadig, men prver gjr det beste ut av det. Men for all del, det kan jo hende noen andre har ein anna oppfatning. Den beste hjelpen for meg er jo skrive, og det er opp til kver enkelt kem som vil lese det eg skrive. Ein av di andre tinga som har hjelpt har vrt andre som har vrt/er i samme situasjon som sier det er ok. Det er ok og ikkje alltid vre i tipp topp form, men bare klare komme seg gjennom hverdagen i lag med familien. De dagane eg beveger meg ut av dra, gr p kafe eller er sosial er gode dager. De dagene eg gr p butikken med familie er ok dager, d har eg vertfall "sttte" med. De dagane eg reiser vekk er alltid gode dager for der slipper eg mte p noen som faktisk kjenner meg, man fler seg d litt meir fri. P drlige dager m samboeren min g p butikken og eg vil helst vre heima der eg fler meg mest "trygg". Det er uansett alltid noe godt i hver dag og det kan eg takke ungane mine og min supre kjreste for. Ein hverdag med dokke er fantastisk. Til tider slitsomt, men fantastisk!

Vi kom heim fra vr frste familieferie p Kreta for 2 uker siden. Ei uka som vi hadde veldig godt av alle sammen. Det var frste gang vi reiste p ferie, bare oss 4. Utrolig deilig med sol og varme, og bare kunne fokusere p oss. Men til og med der nede kommer tankane om Sebastian. Det kan kanskje skyldes at vi reiste til Hellas ei kort stund etter vi mista han. skrive med stein i sanden i syden er jo nesten obligastorisk og etter at ordet "love" blei trykt ned mtte eg selvflgelig ta med S med hjerte. Godt at alle ungane mine har forbokstav p S, men denne var mest meint for Sebastian. Di to andre var jo tross alt der med meg. Eg sa det ikkje hgt, men om samboeren min kjenner meg godt nok s skjnte han det kanskje. S Sebastian er alltid med uansett. Det er bare snn det er blitt. 

Eg veit om folk som har med teppe, bamse eller diverse som ungen de mista hadde, uansett kor di reiser. Og i starten hadde ogs eg det. Eg hadde med meg teppet Sebastian var sulla rundt i p sjukehuset og bamsen som vi kjpte til han nr vi var der, uansett kor vi reiste. No er eg blitt s redd for disse tinga at mesteparten er pakka bort. Ikkje fordi eg vil glemme, men fordi eg ikkje orker tenke p det p den mten lengre. Eg er jo livredd for at eg og alle rundt meg skal glemme, glemme at vi har en snn til. Eg m bare prve fokusere p  vre her for di to ungane vi har her med oss, og ikkje la sorgen ta overhnd. Den har nok tak i meg som det er. Og det fler eg at eg igrunn klarer godt, men det er viktig at eg kan gjre ting for Sebastian og. Som plante blomster og tenne lys p grava, ta ssknene med opp dit. Fortelle og lre de at de faktisk har ein bror til. 

Sofie er begynt i barnehage og eg tror ho stortrives der. Verre er det med mora som m gi slipp p ho for noen timer. Eg vil igrunn bare ha ho rundt meg heile tida, passe p ho og kose mest mulig. Det blir ogs mye klarer for meg at eg m hoppe ut i livet igjen nr eg sitter igjen her heima aleina. Eg kan ikkje bruke unnskyldningen som: Eg er heima med Sofie for yeblikket, nr folk spr nr eg skal begynne jobbe igjen, eller p ka eg gjr p osv. Eg har enn ikkje klart lage meg et skikkelig svar p dette, men det fr s vre. Fokuset nr ho er i barnehagen er at eg skal gjre ting som gjr godt for meg; G turer, skrive, g til alle mulige forskjellige behandlinger og ikkje minst gjr husarbeid. For meg kan jo husarbeid ogs vre terapi, bare gjre noe som setter tankane over p noe heilt anna. Noe dager s veit eg at eg bare m tenke, f klarhet i alt som surrer rundt oppi hodet. Og bare det er ein svrt krevande jobb! Eg prver lre meg fokusere mest mulig p meg og mine og igrunn bare drite i ka omverden meine og tenker om alt. Det er ikkje alltid lika lett, men s verdt det nr det faktisk gr. Alt til sin tid sier bare eg, og det gjelder nok det meste. Ein dag s er eg tilbake, sterkare enn aldri fr. 

Dette var siste del av innlegget "den usensurerte meg" . Det vil kanskje komme fleire innlegg etter hvert som er lignande, men ikkje like "brutale" og rlige som disse to. Men det har vrt veldig greit bare lette litt p trykket og skrive om snn som ting er.

Eg krysser fingrane for at ret 2018 skal bli mitt r, ret alt blir (end) bedre.

Stine, den usensurerte.



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Stine Opedal

Stine Opedal

27, Odda

Jente p 27 r fra Odda. Bor i Tyssedal (10min unna) ilag med verdens beste kjreste og vre herlige unager; Sander Nathaniel (23.05.13) og Sofie Mari (20.05.16). Vi har ogs ein himmelskatt, Sebastian (23.05.15). Er utdanna frisr, men er for yeblikket heimevrende husmor. Interessert i mote og interir. Liker vre i bevegelse og sosialisere meg p fritida. Bloggen vil inneholde alt fra min hverdag til ting som interesserer meg. Kontakt: stineberg22@gmail.com Instagram: stiine22













Kategorier

Arkiv







hits